Da har det som skjer med de fleste band som lever lenge også skjedd med Yes: Etter 53 år og 21 album gir de for første gang ut et album med ny musikk hvor absolutt ingen av originalmedlemmene fra 1968 er med. Bassist, og grunnlegger, Chris Squire, døde i 2015. Dessverre var det siste albumet med hans umiskjennelige basspilling, Heaven & Earth, et av de dårligste Yes-albumene noensinne.

Rett skal være rett: Gitarist Steve Howe kom med i Yes på deres tredje langspiller, The Yes Album, i 1971 og det var da gjennombruddet kom. Etter noen pauser i medlemskapet på 80- og 90-tallet, har Steve Howe vært en av de viktigste bidragsyterne siden 1996. Og etter Squires død i 2015 førte det faktum at originalvokalist, og medgrunnlegger av Yes, Jon Anderson ble kastet ut av bandet i 2008, til at Steve Howe har vært bandets sjef de siste seks årene. Han er også produsent på dette albumet. Helsen til trommis Alan White, som kom med i Yes i 1972 og nå er den som har vært med lengst, gjør at det er en jobb som han gladelig lar Steve ta.

I tillegg til White og Howe består bandet av vokalist Jon Davison, keyboardist Geoff Downes (som var med i Yes i 1980 og er ellers mest kjent for The Buggles og Asia) og bassist Billy Sherwood, som også var med i Yes som ekstragitarist i 1999. Han har ellers produsert og jobbet med både Yes og Yes alumni i snart tretti år. Han var også Squires personlige utvalgte for å overta etter ham selv.

Phew! Nok bakgrunn og historikk. Hva med det bandet leverer på det nye albumet The Quest? Det starter særdeles bra med Downes og Davisons The Ice Bridge i form av ELP-fanfare, Davisons tenorstemme i storform og en basslinje som ikke står tilbake for noe Squire ville ha levert. Det er skikkelig fengende, samtidig som det er godt plantet i progverden. Det er ikke før et godt stykke ut i låten at Steve Howes umiskjennelige gitar kommer inn. Men gud så fett det låter.



Dare To Know høres ut som noe som kunne vært hentet fra Steve Howes soloalbum. Ikke så rart siden han har skrevet både tekst og melodi. Tankene går her litt tilbake til tidlig Yes da Downes kanaliserer Ton Kayes hammond-spilling. Dette er også et av flere spor som bruker et symfoniorkester til komp. Det er pent og pyntelig, Howe er flink til denne type melodier, og han synger også duett sammen med Davison. Slapp av, vi vet alle hvor dårlig stemme Steve har når han synger alene, men på harmonier fungerer han utmerket. Det samme gjør orkesteret. Liker!

Hippie-faktoren holdes godt i hevd til tider. Ikke minst i Minus the Man som er skrevet av Davison og Sherwood, som advarer mot teknologi og sosiale medier. Også her brukes orkesteret, men låten er for løs i fisken og jeg frykter på dette tidspunktet at dette skal bli som forrige album.

Heldigvis retter Leave Well Alone opp det inntrykket kraftig. Steve Howe viser at de gamle er tross alt mest erfarne og eldst, og leverer her en fengende sak med hint til Asia i form av synth-stabs som er som hentet fra 80-tallet. Låten har flere stil og tempo-skifter, men det strålende drivet som starter låten kommer heldigvis stadig tilbake. Det er også albumets lengste låt på litt over åtte minutter. Så vi er overhodet ikke tilbake på 70-tallet, med tjueminutters komposisjoner.

Sherwood tar delvis hovedvokal på The Western Edge, som er enda en låt han har skrevet med Davison. Dessverre er det en høvelig kjedelig låt, og jeg blir nok en gang påminnet om at selv om Sherwood er en særdeles talentfull musiker, så har han alltid skrevet kjedelige låter. Denne er intet unntak.

Men så blir det nydelig vakker. Future Memories, en kjærlighetssang skrevet av vokalist Davison, fylles med deilig strengeleik og elektrisk gitar av Howe, hammond-orgel og nydelig synth-teppper av Downes. Sangen har også vokalharmonier som gjør at jeg plutselig kommer på at en gang i tiden var Yes’ varemerke flerstemt sang. Det har forsvunnet i løpet av årene, men her kommer det tilbake igjen.

En annen ting Yes pleide å gjøre var å se framover. De prøvde nye ting og utviklet seg stadig. Det er helt fraværende her. Music to My Ears bruker til og med Mellotron for pokker. Det er en ok ballade av Howe, men ikke noen Yes-klassiker.

Albumet avsluttes med en låt skrevet av keyboardist Downes og kauker Davison. Låten har Downes’ signatur og høres ut noe som Asia kunne gitt på et av de siste albumene de ga ut på 2010-tallet. Og det fungerer, selv om det blir litt sirup mot slutten.

Og med det er albumet over og du blir sittende å tenke: – Var det alt?

Ikke nødvendigvis. Får om du kjøper albumet på CD får du med en CD2 med tre bonusspor, og ironisk nok er det første av dem, Sister Sleeping Soul, det beste sporet på hele utgivelsen. En typisk Howe-poplåt, og den har en aldeles nydelig melodi og et flott refreng. Og den hadde passet perfekt på hovedalbumet.

De to neste låtene er derimot ikke det helt store. Mystery Tourhøres ut som Crowded House på tomgang og Damaged World har Howe på hovedvokal, så det sier alt du trenger å vite for å skjønne at du bare skal skippe.

Too long, didnt’ read? Da får du en oppsummering her:

Nok et Yes-album som har mye fint med seg og som du setter på nå og da, i motsetning til det forrige, Heaven & Earth, som alle forsøker å glemme. Men det er ikke noe nytt her og det er ikke så veldig spennende. Likevel vil du få mye høstkos med å høre på det fram mot jul.