Bowlingkjellere, neonlys og firkantet nittitallspizza
Retrobølgene i det norske musikkhavet viser ingen tegn til å flate ut. I Blomsts nye album, Triatlon, bruser det over av nostalgiske tilbakeblikk både gjennom det tekstlige- og musikalske innholdet. Dette albumet – i likhet med deres forrige – er preget av et uttrykk som hyller sportsestetikken. På pressebildene befinner de seg i en bowlingkjeller iført hver sin blå grilldressjakke, smilende, mens de sipper fra leskende kald slush.
Et breddelag
I tekstene hører jeg sjeldent direkte referanser til denne sportsmetaforen. Hm - jeg mistenker at gjengen i Blomst slettes ikke er noen typiske sportjocks. Jeg har en anelse av at Blomst IL heller er et breddelag - et lag som spiller for å ha det gøy; et lag hvor alle er invitert til å være med. Og det virker som om de virkelig har det gøy når de spiller; den inviterende stemningen gjennomsyrer hvert gitaranslag, hvert trommefyll og hver melodiske frase som blir sunget i Triatlon. Det er sånn lagånd høres ut.
Blomst er et band bestående av Lasse Karlsen (gitar), Christopher Robin Omdahl (bass), Teodor Andersen (trommer), og Ida Dorothea Horpestad i front med vokal og gitar.
Et eliteserielag
Selv om jeg bruker en breddelagsmetafor for å beskrive den inviterende stemningen som uttrykkes i Triatlon, så er musikken av eliteseriekvalitet. Lydbildet støtter seg på tradisjoner som stammer både fra punkens sjangerverden så vel som popens; her finner vi både harde gitarer med masse vreng – men også kjærlighetsviser akkompagnert av myke orgellyder.
Blomst er et fremtredende eksempel på en gruppe som lykkes i å omfavne sitt kunstneriske og musikalske uttrykk i seg selv; albumet er blottet for anstrengte forsøk i å prøve å formidle en dypere meningsfullhet eller en slags forpliktelse under overflaten av musikken. En slik leken uhøytidelighet opplever jeg som svært forfriskende. Likevel bør man ikke kimse av det tekstlige innholdet i dette albumet. I popmusikken er det en kjent stereotype at det først og fremst er de fengende melodiene som bærer musikken – viktigheten av tekstene blir ofte nedprioritert. Blomst bryter med disse stereotypene – og jeg mener at det er mye glede å hente fra tekstene dersom man lytter etter.
Dette er en vennegjeng som lykkes i å formidle sin musikalske gjestfrihet; musikk som gir inntrykk av å være laget av en genuin kjærlighet for musikken i seg selv. Gjengen i Blomst er et fryktløst og uhøytidelig rockeband – og i Triatlon viser de at de også er et veldig godt lag.
Spotify
