6. september er Blomst ute med sitt fjerde album STIL. Albumnavnet er et akronym/oppkalling av bandmedlemmene selv, og er bandets første album med ny bassist, Stian Fjeld Engen, etter at originalmedlem og internett/tv-personlighet Christopher Robin Omdahl pensjonerte seg fra bandliv i 2022. Fans av bandet har sannsynligvis fått med seg store deler av albumet allerede, da fem låter har vært tilgjengelig for streaming som singler en god stund.

Lyd- og sjangermessig er STIL en naturlig videreføring og raffinering av garasjerockpoppunken fra bandets tidligere utgivelser. Heldigvis. På STIL har blomstene komponert et knippe glimrende låter fulle av små og smarte øreormer som passer bandets energiske og småskranglete fremtoning som hånd i hanske. Høydepunktene er sannsynligvis å finne blant de allerede fem utgitte låtene, og strekket med troikaen “Økernsenteret”, “Smelter” og “Sctøgg” er helt vanvittig sterkt og tidvis fryktelig morsomt. Det betyr ikke at de “nye” låtene er svake, og de fyller fint ut resten av albumet. Den melankolske avslutningen “Daukjøtt”, hvor alle bandets medlemmer bidrar med vokal,må også trekkes frem. Den eneste sangen som ikke lander er den litt rotete “Sport”, som egentlig har alle ingredienser for å kunne fungere, men ender opp med å høre noe ufullendt ut.



Selv om det er bandet Blomst som blomstrer (unnskyld) på denne plata, er det likevel vanskelig å ikke trekke frem vokalist og gitarist Ida Dorothea Horpestad som bandets trumfkort og det som gjør at Blomst står enda mer ut i floraen (unnskyld, igjen) av norske rockeband. På en autoritær og Michael Krohn-aktig måtte evner hun den litt småknotete kombinasjonen av å synge selvsikkert om usikkerheten som tidvis preger tilværelsen. Være seg ønsket om å ta tatoveringer for å “passe inn og skille meg ut”, bare for å bli hindret av nåleskrekk på “Stikk meg tusen ganger” eller ønsket om å glemme hverdagen og drikke anstendige mengder vin med venner mens en later som en har livet på stell på “Økernsenteret”.

Blomst gjør en håndfull konserter i oktober, samt på Vulkan arena i Oslo 14.desember. I en rettferdig verden hadde de vært pent nødt til å turnere ustanselig i uendelige tider for fulle hus land og strand rundt, helt til et plateselskap hadde hostet opp nok penger og sentralstimulerende midler til å presse de inn i studio for å lage en megaloman oppfølger til STIL, med påfølgende kaosturne, oppløsning av band og en meget lukrativ og uinspirert gjenforening om en tjue års tid. Mens vi venter på en rettferdig verden får vi ta til takke med et band som stadig blir litt og litt bedre, og håpe at stadig flere og flere får med seg at Blomst nå er et av landets aller beste rockeband.