Visste du at Steven Wilson har gitt ut haugevis av plater som ingen vet er laget av ham? Dette er for det meste elektroniske kuriositeter, som alle er utgitt under ulike artist- og prosjektnavn. Dette gjør han for å kunne lage musikk uten alle forventningene som følger med når han har sitt eget navn på omslaget. Det vitner også om en kunstnerisk arbeidsom sjel, som er i bransjen på grunn av musikken, og ingenting annet. Det er i denne ånden hans siste soloalbum The Harmony Codex er laget. Det er et 65-minutters elektro-organisk opus som er stort både i omfang og skala.

Wilson har alltid vært åpen om hvor mange ulike sjangre han selv hører på. Men han har aldri forsøkt å hive alle disse sjangrene inn på ett og samme album. Før nå!

The Harmony Codex er et produkt av lockdown. Pandemien spøker hele tiden i bakgrunnen. Covid-fast i sin egen stue fant en grublende Wilson ut at han nå var fri til å lage akkurat den plata han ønsket, med samarbeidspartnere fra hele verden bare en e-post unna.

Listen over personer som har vært med på plata er gigantisk, og varierer sterkt fra låt til låt. Det får alt fra kunstige og organiske arrangementer til samples og gitarsoloer. Tre sanger er omtrent 10 minutter lange, mens andre klokker inn rundt fire. Hører du på plata i kronologisk rekkefølge (og det skal man jo) vil du høre både mørke, huleboeraktige trommemaskiner (på den svært stemningsfulle åpningslåten Inclination), kaskader av Americana (What Life Bring) og drømmende synth- med ASMR-lignende fortellerstemme fra Wilsons kone. Det verste er at alt bare fungerer!



Wilson er som en kokk som har tatt alt han synes smaker godt og blandet det inn i en deig som så har blitt porsjonert ut i retter som har fått hver sin riktige krydderblanding. Låtene flyter sammenhengende over i hverandre. Både akustiske og elektronisk bearbeidede ingredienser svever rundt og lander over maten, som om det var stemningsfull musikk fra en film du ønsker å se.

Steven Wilson er blant de som mener at framtiden ligger i å høre musikk i Binaural og Spatial sound, nå som dette er mulig å få til uten at folk må blakke seg på svindyre stereoanlegg. Jeg har lyttet til alle miksene jeg har hatt tilgjengelige, og det høres helt fantastisk ut på øretelefoner. Men det er kanskje ikke så rart, all den tid alle som ønsker å få sine gamle rocke-epos remikset i 5.1 surround har ringt Steven Wilson etter tur de siste femten årene.

Men ingen andre enn Steven Wilson kunne gjort akkurat dette albumet. Et av de beste sporene Impossible Tightrope er en merkelig blanding av Roger Waters og jazz. De skumle, pustende viskingene i Beautiful Scarecrow frambringer bare fryd og det er øyeblikk her som minner meg om Fear of a Blank Planet med Porcupine Tree, bandet han ledet over flere år, som plutselig også har gjort comeback (hvordan får han tid til alt?)

Enkelte av låtene er 100% solo, noe som inkluderer første single, Economies Of Scale, en delikat elektronisk sak. Mens andre låter er rett og slett framført av supergrupper av artister. Blant disse finner du uventede navn som DJ Jack Dangers på trommemaskiner og den eksperimentelle komponisten David Kollar på gitarer.



Mer naturlige navn er Guy Pratt og Lee Harris, som under pandemien ikke kunne turnere med Nick Masons Saucerful Of Secrets, og kunne derfor tilby sine tjenester. De dukker opp på bass og gitar. King Crimson-trommeslager Pat Mastelotto her også her, det samme er bassist Nick Beggs. Andre som Wilson har jobbet mye med før er Adam Holzman (keyboards) og Theo Travis (fløyte/sax/klarinett). Israleske Nina Tayeb synger på flere av låtene og bidrar med tekst til Rock Bottom. Sistnevnte er en låt som høres ut som en Bond-låt laget av Pink Floyd.

På deluxe-utgaven av albumet får du også remikser og tolkninger av låtene fra platen, utført av Manic Street Preachers, Interpol, Mikael Åkerfeldt og Tears For Fears sin Roland Orzabal.

Hele festen avsluttes med Staircase, hvor Steven Wilson virkelig viser fram elektronika-artisten i seg. Den varer i over 10 minutter og er en eklektisk blanding av elektronikk, gitar, Vangelis-synther, funky bass, horn og høytopplesning.

Er dette albumet Steven Wilsons mesterverk? Tiden vil vise, men jeg vedder ikke imot!