Her er det ganske mye forskjellig, og et hovedtrekk vil kanskje være at det er en del markante klisjeer, både i form av koring og blåserekke. Ingen av disse to er på noen måte noe negativt i seg selv, men de kunne vært brukt på andre måter, og gitt en bedre funksjon til de respektive låtene de er med på. Skiva bærer preg av mange sjangre og inspirasjon fra andre artister, noe som får meg til tenke at dette nok hadde blitt mye friskere dersom han hadde stolt litt mer på seg selv, slik han gjør på åpningssporet Each The Others World entire.
Fjerdesporet Unbelievably Good, er en av låtene der han har tatt med koring. Det vil være naturlig å ha med koring på en låt som denne, men fremfor å gi låten et røffere soul-preg, blir det hele litt forutsigbart. Hvert fall når det legges inn fem slag pause før korerne leder over til refrenget, foran hvert refreng.
Det er ikke alltid jeg finner noen sammenheng mellom melodi og tekst. Dette kunne hatt en positiv effekt dersom teksten eller melodien (eller helst begge deler) var sterk i seg selv, men her forekommer ikke dette for ofte. Med det sagt, så er det noen låter som skiller seg ut positivt, som nevnte åpningsspor Each The Others World entire. Helt fra bassgangen sammen med vokal på begynnelsen av låta, blir du litt spent på hva som venter de neste tre minuttene. Det som er interessant her, er hvordan den skiller seg ganske godt ut fra resten av skiva, nettopp fordi den ikke er særlig forutsigbar på noen måte. Den er også stilren, om enn ikke nyskapende.
Bombarded In Rio har også noe ved seg, nettopp fordi den har en slags rød tråd til Eatch Others World Entire. Disse to legger et grunnlag for hvordan skiva kunne fungert bedre med et litt mer personlig uttrykk, men det er få andre låter her som følger denne tråden.
Ideen om å spille inn alle sangene i hvert sitt studio, på hvert sitt kontinent, med lokale musikere, var i utgangspunktet ganske god. Spranget mellom låtene er der i aller høyeste grad, men for at ideen skulle blitt fullført, måtte han ha gått enda hardere til verks. Her blir vi sittende med en mellomting, der det bare virker som om Moneybrother har prøvd å få med så mange sjangre som mulig på én skive, og det var kanskje ikke poenget.
Dette er på ingen måte et dårlig album, men Moneybrother har litt igjen før han er tilbake til sine glansdager anno 2003.
Moneybrother på Facebook
Moneybrothers nettside
