I en død ideologisk tidsalder er det Honningbarna som står alene igjen i skyttergravene mot borgerskapet, materialismen og samfunnshykleriet. Det sinnapolitiske punkkonseptet til Honningbarna er som tatt rett ut av blitz eller uffamiljøet, men de er en sammensveiset gjeng fra bibelens høyborg, og passer egentlig fint lite inn i det ellers konforme musikknorge. Det driter både de og vi i; for dette er beintøft. En mer energisk og pulserende sound skal man lete lenge etter. Det er på scenen de hører best hjemme; intense, ekstremt selvsikkre og illsinte opptredener har gitt Honningbarna et rykte for å være et av Norges aller beste liveband. Dette har i veldig stor grad blitt overført til albumet. Sjelen og trøkket er merkbart, og platen roer seg egentlig aldri ned. En intens kraftpakke på snaue 30 minutter.

Det er jevnt over et samtidspolitisk budskap med referanser til DLD, Euroens fall og høyreekstremismens fremmarsj. Men det blir aldri belærende, som slike budskap fort kan bli. Det er kanskje hovedsakelig fordi det skal la seg godt gjøre å skjønne hva som blir sagt av den illsinte sørlandsdialekten. Sørlandsdialekt som egentlig forbindes med blomster og alt annet som er godt, er av vokalist Valberg korrumpert og så punka opp at sørlandsidyllen blir umiddelbart ødelagt. Det er de kraftfulle og gjennomtrengende riffene som bærer lydbildet opp til nye høyder. Dens smarte hooks og konstante driv sørger for at energien aldri falmer. Dessverre preges jeg av et refrengsavn; jeg sitter aldri igjen med et refreng som jeg nynner tilbake til. Bandet har selv omtalt seg som et politisk prosjekt, og autensiteten deres blir aldri tvilt på, men det er aldri nok til å vekke lytteren fra sin politiske apati. Det skal da ikke trekke på kvaliteten, la musikk være musikk, og dette er skikkelig musikk!