Men nå er alt av medlemmer på plass og bandet er klare med sitt fjerde studioalbum, The Weight Of Your Love. Og oppskriften som har funket så bra for bandet på de tidligere albumene følges i stor grad her også; det er mørk, klangfull og stor indierock med sterke grener til band som Joy Division, og Elbow. Det er melodisk og vellydende, uten den minste detalj som skjærer i lydbildet. Stemmen til vokalist Tom Smith er sterk og ren som aldri før, og allerede på albumåpneren The Weight får man en god indikasjon på hvilken retning skiva vil ta.
Bandet har på denne plata blitt noe mer elektronisk enn tidligere utgivelser, og selv om man på låter som Sugar fortsatt får elementer av synth, er det de pompøse og selvhøytidelige gitar-anthemene som er i forsetet på denne plata. Selvhøytidelighet har forøvrig vært et element som har fungert veldig godt for Editors tidligere. De har tatt sin musikk meget seriøst og alvorlig, uten at de på noen som helst måte har tippet over og blitt patetiske. Heller da at de har fremstått med mer pondus enn sine samtidige. På dette albumet nærmer de seg på noen låter en alvorlighetsgrad som kan mistolkes noe mer enn tidligere, men holder seg fortsatt i stor grad på riktig side av grensen. Istedet blir musikken mørk og vakker.
Men ikke alt er gravalvorlig, låter som A Ton Of Love viser et lekent Editors som med malende og repetative tekster om “Desire” nesten blir litt i kitchieste laget. Dessverre er det et parti på midten som blir noe tamt i forhold til den grandiose åpningen, og når det synth-baserte særpreget er borte sitter man igjen med noe som minner litt for mye om Coldplay. Men mot slutten slår de til igjen med flotte låter som Two Hearted Spider, en mørk og intens låt med stadionpotensiale som sitter igjen i minnet lenge etterpå. Avslutningslåta Bird Of Prey er også en fin låt, men ikke den helt store finalen for et band med sånt potensiale..
The Weight Of Your Love står som ei plate som kunne vært episk, men som ikke når helt opp til bandets tidligere materiale. Litt av særpreget er borte, litt av tyngden er borte, og man sitter igjen med et album som vil føye seg inn i discografien til Editors uten store om og men, men som ikke vil markere noen milepæl i deres karriere. Den er god, men langt fra fantastisk.
