Black Sabbath - 13
Har det fortsatt i seg.
Etter at Ozzy Osbourne i 1979 fikk fyken fra Black Sabbath under forberedelsene til oppfølgeren til Never Say Never! (1978), skulle det gå over 20 år før han, gitarist Tony Iommi, bassist Geezer Butler og trommeslager Bill Ward begynte å leke med tanken om et nytt album igjen. I 2001 startet bandet å jobbe sammen med produsent Rick Rubin, men på grunn av Ozzys soloalbum og andre prosjekter hos de øvrige musikerne, ble innspillingen utsatt. Ti år senere var de i gang igjen da Iommi ble syk, Ozzys sønn, Jack, diagnostisert med MS og Ward nektet å delta av kontraktsmessige årsaker.
Det har med andre ord vært en lang og turbulent vei frem mot Black Sabbaths 19. studioalbum, 13. Men Iommi lagde riff hjemme mellom sykehusopphold, Geezer og delvis Ozzy skrev tekster, og Brad Wilk (Rage Against the Machine/Audioslave) tok over stikkene fra Ward. Rubin visste hva han ville da han fikk bandet i studio igjen og resultatet har blitt et album som innehar mange av kvalitetene til gode gamle Black Sabbath. I følge Ozzy har der hele tiden vært en følelse av uferdig (musikalsk) forretning mellom medlemmene siden de skilte lag for nesten 35 år siden. Det er likevel vanskelig å si med sikkerhet hvorvidt 13 forløser det kreative som eventuelt har ligget skjult siden slutten av 70-tallet.
Det er nærmest umulig å komme opp på det nivået bandet holdt i sine glansdager. Men det er liten tvil om at de har mer å gi etter et langt avbrekk, og til tross for Wards tilbaketrekking og utfordrende omstendigheter. Selv om albumet mangler de umiddelbare slagerne, inneholder det flere låter etter den tradisjonelle Sabbath-oppskriften. Iommis riff er tunge og perfeksjonerte, og som vanlig tett fulgt av Geezers basspill. Her er passasjer som skifter stil og takt, som om det er ny låt vi hører, og Ozzys stemme er velkjent og overraskende god. Wilks gjør en mer enn godkjent jobb som vikarierende trommis, et valg som Rubin tok initiativ til da Ward bakket ut.
Av låtene har singelen God Is Dead tendenser, men det er den over åtte minutter lange førstelåta End Of The Beginning pluss Loner og Live Forever som skaper mest begeistring over Sabbaths tilbakekomst på plate. Verken bandet eller fansen kan svare konkret på Ozzys åpningslinje: ”Is this the end of the beginning or the beginning of the end?”. Det kan være at ringen er sluttet, men også at arbeidet med 13 motiverer til flere album. Både fans og kritikere virker fornøyd, så fremtiden avhenger kanskje i størst grad av musikernes indre kjemi og personlige helse.
Uavhengig om det nye albumet blir det siste eller ikke, er 13 en gjennomført utgivelse som vil stå seg relativt godt i Sabbaths eminente katalog.
Bandets offisielle hjemmeside her.
Det har med andre ord vært en lang og turbulent vei frem mot Black Sabbaths 19. studioalbum, 13. Men Iommi lagde riff hjemme mellom sykehusopphold, Geezer og delvis Ozzy skrev tekster, og Brad Wilk (Rage Against the Machine/Audioslave) tok over stikkene fra Ward. Rubin visste hva han ville da han fikk bandet i studio igjen og resultatet har blitt et album som innehar mange av kvalitetene til gode gamle Black Sabbath. I følge Ozzy har der hele tiden vært en følelse av uferdig (musikalsk) forretning mellom medlemmene siden de skilte lag for nesten 35 år siden. Det er likevel vanskelig å si med sikkerhet hvorvidt 13 forløser det kreative som eventuelt har ligget skjult siden slutten av 70-tallet.
Det er nærmest umulig å komme opp på det nivået bandet holdt i sine glansdager. Men det er liten tvil om at de har mer å gi etter et langt avbrekk, og til tross for Wards tilbaketrekking og utfordrende omstendigheter. Selv om albumet mangler de umiddelbare slagerne, inneholder det flere låter etter den tradisjonelle Sabbath-oppskriften. Iommis riff er tunge og perfeksjonerte, og som vanlig tett fulgt av Geezers basspill. Her er passasjer som skifter stil og takt, som om det er ny låt vi hører, og Ozzys stemme er velkjent og overraskende god. Wilks gjør en mer enn godkjent jobb som vikarierende trommis, et valg som Rubin tok initiativ til da Ward bakket ut.
Av låtene har singelen God Is Dead tendenser, men det er den over åtte minutter lange førstelåta End Of The Beginning pluss Loner og Live Forever som skaper mest begeistring over Sabbaths tilbakekomst på plate. Verken bandet eller fansen kan svare konkret på Ozzys åpningslinje: ”Is this the end of the beginning or the beginning of the end?”. Det kan være at ringen er sluttet, men også at arbeidet med 13 motiverer til flere album. Både fans og kritikere virker fornøyd, så fremtiden avhenger kanskje i størst grad av musikernes indre kjemi og personlige helse.
Uavhengig om det nye albumet blir det siste eller ikke, er 13 en gjennomført utgivelse som vil stå seg relativt godt i Sabbaths eminente katalog.
Bandets offisielle hjemmeside her.
FLERE ANMELDELSER
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>