Albumet, som domineres av akustiske og lavmælte folkemelodier, inneholder flere av Isbell´s sterkeste komposisjoner, og allerede på den nakne åpningslåten Cover me up blir det klart at man står ovenfor en personlig triumf av et album. Med verselinjer om rusmisbruk, avvenning, kjærlighetssvik og forsoning tar Isbell et oppgjør med sin egen fortid og ser fremover mot dagene som skal komme, og denne takknemligheten gjør at de dystre sangene fylles med håp og varme. I en overbemannet sjanger fremstår Isbell med en lyrisk kraft og en nerve i stemmen som er av stor betydning, og dette er og blir hans og albumets styrke. Melodiene må også trekkes frem som gjennomført gode, men det er ikke til å komme utenom at han ikke overbeviser i like stor grad på albumets mer rytmiske countryrock-låter, hvor arrangementene blir for trygge og tradisjonelle. Heldigvis havner dette lille minuset i skyggen av de mange akustiske høydepunktene, og låter som Traveling Alone, Elephant, New south wales, Live Oak og Relatively easy kommer virkelig som perler på en snor.
På Southeastern tar Isbell store steg som soloartist og han fremstår med substans og kjærkomment særpreg. Ved å vektlegge tekst og sang i enda større grad enn tidligere leverer han sitt beste album, og om dette ikke blir det perfekte lydsporet til den regntunge norske høsten så vet ikke jeg.
