Hiten Royals er en god indikasjon av hvordan resten av albumet er. Lydbildet er minimaltisk, og Lorde synger døsig om venner, trender og å vokse opp. Pure Heroine er, kort sagt, soundtracket til en stereotypisk tumblr-konto. Likevel har Lorde en dybde og finesse som svært få hennes alder har. Tekstene hennes er innsiktsfulle og tvetydige, og stilen hennes er imponerende ferdigutviklet.
Lorde bruker hele platen på å både romantisere og kritisere omgivelsene sine. Allerede ved åpningslåten Tennis Court er budskapet klart: jeg er ung, forvirra, overfladisk og jeg kjeder meg – deal with it. Et av sporene som utmerker seg på platen er den James Blake-lignende Ribs, som er en raffinert og stemningsfull kjærlighetssang.
På den siste halvdelen av platen er det derimot vanskeligere å skille låtene fra hverandre. Spor som Glory and Gore høres ut som kjedelige utkast av de sterkere låtene på begynnelsen av platen.
Selv om Pure Heroine er en smule ensformig, er det en solid debut. Lorde er uten tvil en talsperson for sin generasjon. Det blir spennende å høre hva hun har på hjertet i årene fremover.
