Bare noen dager etter og fremdeles i ekstase over nyheten om at Tori Amos kommer til Norge i juni, dumpet andrealbumet til Marte Wulff ned i postkassen min.

Safety Pins heter albumet og ved første gjennomlytting er jeg strålende fornøyd med det jeg får servert. Thom Hell er bidragsyter på tre spor, deriblant den nydelige tittellåten og den catchy Good. Radiosingelen Accident er et samarbeid med Nicolai Funch og der Full Stop briljerer som fengende poplåt, er førstesingelen albumets flotteste ballade.

Alt er såre vel idet One Go avslutter det 13-spors lange albumet. Undertegnede er stor fan av allerede nevnte Amos, og jeg trekker fint paralleller til deler av hennes diskografi når jeg hører Safety Pins. I mine ører er ikke det så dumt, selv om det er et godt og langt stykke unna Tori, noe som forresten kan hende ikke er så altfor rart?

Nå er det engang slik at det alltid finnes et men, og dette er ikke unntaket som bekrefter regelen. For hvor er sangene jeg skulle fått på hjernen? Melodiene jeg skulle gått rundt og nynnet på, brudd av tekstene jeg skulle sunget? Låtene som skulle stått på repeat fordi jeg ikke kan la være – fordi jeg må høre, lære, kjenne? Hvor?

Etter flere gjennomhøringer konkluderer jeg med at Safety Pins er et letthørt album. Litt for letthørt faktisk. Ingen store aha-opplevelser og gåsehudfremkallende partier gjør det i lengden noe kjedelig. Det er vakkert, ja visst. Wulff har en nydelig og behagelig stemme, musikken hennes er lett å like, og derfor er det litt trist at den også er noe lettglemt. Neste gang, Marte, neste gang..

6/10