Første låt ut setter stemningen for resten av plata. Den leder oss ut på en farefull ferd inn i Mordors skoger, der Gollum og kompanjongene hans oppkommer fra under mosen og messer i takt imens de sakte, men sikkert sirkler oss inn. Andre sporet, Jura I fortsetter på samme viset med lavmælt messing; ”liar, murderer”, gitarplukk og varsom feedback. På Jura II tiltar intensiteten fra gitaren , det elektroniske blir stadig mer fremtredende og på Jura III overtar det lydbildet og blir hovedkarakteren i eventyret. Men dette er ikke et eventyr. I skilpaddefart tar duoen oss med gjennom et landskap ulikt alt vi leste i eventyrene da vi var små. Dette er et landskap svøpt i skygger og dyster, kompromissløs og brutal sannhet. Et urovekkende vakkert landskap. Du bør nå sitte tilbake med en følelse av skrekkblandet fryd, spenningskurvene er mange og hyppige gjennom hele plata.
Confession er en noe mer intrikat skive i form av detaljrikhet enn Ad Undas var. En annen stor forskjell er selvfølgelig låtlengden – og mengden. Sju låter på til sammen en drøy halvtime, skiller seg fra Ad Undas' fire som strekker seg litt utover timen.
Tittelsporet innledes av mer messing og stemmer i flere lag, en tilståelse. Tangenter klimpres repetetivt, som av kattepoter på pianoet. Vi dykker ned i dypet av ingenting. Skagen innleder sjette spor med keyboard og effekter før Nærnes (Årabrot) etter hvert slutter seg til med et gjentakende og upolert gitarriff. Etter hvert overdøves gitarlyden av støyen før det hele roer seg og man kan igjen høre vinylen sprake.
Et etterlengtet tungt og seigt gitarriff presenterer sistelåta. Strengene og støyeffektene er likemenn de siste minuttene, før de begge forsvinner i et sort hull og etterlater meg med en sikkerthet om at fortellingen ikke er over. Vi har mer i vente og framtiden ser mørk ut.
Nernes/Skagen på myspace
