Ånei, ikke enda en kritikerrost artist som selger passe bra, som flørter med åttitallet, som uttaler at han liker alt fra progrock til 90-talls grunge og som ligger i landskapet Moby/Röyksopp/Bent, tenker du. Joda, det er akkurat det du får med M83.

Det er så mange feller franskmannen Anothny Gonzales kunne ha gått i med dette enmannsprosjektet sitt (M83 var en duo fram til 2005). Bare det at dette er et konseptdobbeltalbum med 22 låter, som handler om drømmer(!) og at Gonzales i intervjuer forteller at han reiste ut i den californiske ørkenen til Joshua Tree for å få inspirasjon er et så pompøst utgangspunkt at man kan få spastiske rykninger.

Og la det være sagt: Det er fullt av pompøse øyeblikk her: Store svevende lydvegger av synth-kakafonier (My tears are becoming a sea), barnekor (Splendor), oh-oh-refrenger (Reunion) og tilløp til gitarballader med strykere og alt bortsett fra kjøkkenvasken (Wait). Men herrejemini så fint det er!

Den ene pop-perlen etter den andre triller ut av høyttalerne. De som har hørt førstesingelen Midnight City har hørt romantiseringen han gjør av 80-tallet, saksofonsolo inkludert. Det er mange slike herlige Tears For Fears-lignende øyeblikk spredt utover, ispedd haugevis av andre referanser fra popmestrene fra det tiåret. Hør Level 42-kompet i Claudia Lewis, f.eks.

De som savner de mer ambiente øyeblikkene til M83 får også det inne i mellom, men vær forberedt på 180 graders svinger i stemning, takt og stil. Platen er som en svamp som har sugd til seg alt Gonzales liker. Du får rock, du får pop, du får elektronika med organisk tilsnitt og du får en rekke ambiente og storslagne øyeblikk som gir gåsehud. Dette er platen Moby har forsøkt å lage siden midten av 90-tallet.

Det at platen mangler litt fokus stilmessig er også svakheten med den. Den framstår ikke som rotete, men når en helt fantastisk fengende låt som Klaus I love you, en låt Jean Michel Jarre ville gitt laserhånden sin for, toner ut etter knapt et og et halv minutt, mens andre låter bruker opp velkomsten sin lenge før slutt, føler jeg at prioriteringen burde vært gjort annerledes her og der. 22 låter er også i overkant mye, og produsent Justin Meldal-Johnson (Nine Inch Nails, Mars Volta m. fl.) burde ha vært litt strengere i utplukkingen.

Men det er flisespikking. Årets popalbum er et faktum.





M83 på Facebook
Hurry Up, We're Dreaming! på Spotify