Ved første runde tenkte jeg ”men i all verden?!” Hvordan skulle jeg, med forkjærlighet for bråkemusikk, forholde meg til dette? Men etter hvert kom jeg inn i lydbildet, inn i konseptet. Dette er ikke en plate man skal høre på ipoden eller som bakteppe for en hyggelig samtale. Dette er en plate man skal lytte til. Det skal være helt stille rundt deg, hvis ikke blir noe av musikken borte. Hvor ofte får vi tid til, eller tar oss tid til, slik lytting i dag? Dessverre altfor sjeldent, og det gjør Bonnie Prince Billys bidrag desto mer prisverdig.
Wolfroy Goes To Town starter med en slags country-gospel i låta No Match. Helt gospel er det riktignok ikke, for teksten er ikke akkurat pro-religion. Den er relativt up-tempo, sett i forhold til resten av plata. Allerede fra spor to er han helt nedpå, og holder det der plata ut. Hele plata dukker det opp en eller flere kvinnestemmer på kor. Det er noe av det jeg syns funker best på hele skiva, og dynamikken mellom den kvinnelige stemmen og Bonnie Prince Billys vare stemme er slående. Et godt eksempel på det finner vi i Black Captain, det beste sporet på Wolfroy Goes To Town. En seks og et halvt minutter lang vise hvor han etter min tolkning synger om at han har gitt slipp på sin indre ”kaptein” og er klar for å oppleve livet på egen hånd. En Kalviksk dannelsesreise der, altså.
På den negative siden kan man si at dette kan bli for stille og forsiktig. Man venter på noe utløsende, noe som gjør at plata virkelig skal fyke av sted. Når det er sagt skal ikke denne plata gjøre det. Likevel blir jeg litt rastløs til tider, innimellom alle de vakre låtene. Det nærmeste han kommer er på New Tibet som mot slutten bygger seg opp til et klimaks hvor man til og med kan høre antydninger til trommer, før det selvfølgelig roer seg ned igjen før låta tar slutt.
Alt i alt er det en vakker plata som i små glimt kan bli litt kjedelig. Men ta deg tid til å lytte på den.

Bonnie Prince Billy på Myspace.