Ådne Meisfjord forteller at sistelåta på 120 Days' andre album handler om en god, gammel Oslo-orgie. I tillegg har de døpt bandet etter Marquis de Sades «The 120 Days of Sodom». Det skaper ingen erotiske forhåpninger, men heller et håp om en pompøs og detaljrik utskeielse fra Kristiansundskvartetten.

Åpningslåta Spacedoubt og andrelåta Dahle Disco er intenst pumpende disko, og det er bare begynnelsen på en het seanse. Det viser seg at hele plata er et langt klimaks. Det er som Fuck Buttons har forlatt sin repetative stil og gått over til en progressiv utgave. De har skapt en svett klubbkveld som har blitt komprimert til 45 minutter.

Det er fem år siden bandet slapp sin første fullengder. To av medlemmene har i mellomtiden holdt på med helelektroniske Bygdin, mens Meisfjord har blitt Serena Maneesh-medlem. Kombinasjonen av mørke toner og eimen av surkålselektronika fungerer særdeles godt på de låtene det kommer tydelig frem, mens resten av låtene er en dansefest av dimensjoner.

Triologieposet Lucid Dreams er ti minutter med suggererende sekvens der man med lukkede øyne veiver med armene og kan slippe helt løs.

120 Days har produsert en særdeles smakfull synthorgie.