Jeg hørte veldig mye på denne platen da den kom ut for knappe to måneder siden og den har siden da fulgt meg og blitt spilt med ujevne mellomrom, men av en eller annen grunn kom jeg aldri så langt at jeg skrev noen ord om den. Og det føles nå feil, for dette er en sterk plate som fortjener å bli trukket frem.

Først, mye har skjedd med Zeromancer siden bandets forrige utgivelse, Bye-Bye Borderline, kom ut i 2013. Viktigst er nok skiftet av gitarist i bandet, der Per Olav Wiik har tatt over for Dan Heide, men i samme periode har også Seigmen, som er bandet Zeromancer har sitt utspring fra, gitt ut plate og spilt en rekke konserter over flere år, samt også flere utgivelser fra Ljungblut. I tillegg kom Covid-19 inn og ga bandet muligheter til å finpusse slutt-resultatet enda litt mer.

Men, nå som platen endelig er her, så glemmer man fort at det har gått åtte år siden forrige utgivelse. Her er Zeromancer slik man kjenner dem fra tidligere, bare litt ømmere, litt sårere, litt mørkere, litt sterkere og enda litt bedre. Orchestra of Knives er en sterk utgivelse som viser det beste i både elektrorocken og den industrielle rocken, fra det lyse til det mørke, fra det vare til det harde. Zeromancer har balansert låtene sine veldig godt og det er en jevn flyt platen gjennom.

Det hele sparkes i gang med monumentale Testimonial før det går videre i rockeren Damned Le Monde og den skjøre Transparency. Deretter følger vakre Mourners etterfulgt av Birthday som er en av to låter på platen som aldri helt har klart å finne sin plass i meg.

Terminal Love er første låt ut på den andre halvdelen av Orchestra of Knives og dette er Zeromancer på sitt aller beste. En soleklar favoritt! Etter denne kommer den andre låten som jeg lett lar passere, Worth Less Than Deutsche Marks to Me, før tittel-låten setter oss tilbake i godfølelsen igjen. Stand On Ceremony er en litt gjemt perle der den kommer som nest siste låt, før det hele avsluttes av energifylte San Zero.

Zeromancer er tilbake og godt er det!