Med ti nye låter slipper Blomst sitt nye album Blomst IL på selveste kvinnedagen. Og hvis du skulle bli skremt av sportsanalogien lover bandet at det er livet som er sporten, og at lista er så lav at absolutt alle får være med. Ingen regler er det heller. Svært fristende å hive seg med, med andre ord.

Blomst er et band som kanskje ikke alle kjenner, til tross for både P3-listing og Urørt-favoritter. Det bør det herved bli en slutt på. For Blomst lager punkrock, synger på norsk, gir tilsynelatende en lang beng i hva andre måtte synes, og får det til å funke. Ganske utypisk her til lands, og bare det gjør dem jo verdt å sjekke ut.

I front står fyrverkeriet Ida Dorothea Horpeland og synger rått om livet i 20-årene. Singelen Vi Som Bare Drar er et herlig, friskt pust og handler i følge bandet om bruken av fri vilje og om å la forpliktelsene ligge. Ikke at man trenger å være i 20-årene for å kjenne på den. Dette er et soundtrack til en hver stakkars jævel som har vært igjennom en livskrise eller tre, og som trenger en påminnelse om at livet så visst kan gjøres enklere. Det er bare å dra.

Død Manns Kyss, er et litt roligere avbrekk som viser at Horpeland har et større register å spille på, og at bandet også fint kan ta det ned et hakk uten at det setter en demper på energien denne gjengen har å by på.

Det har lenge vært en mangel på upretensiøse, gøyale band som Blomst her til lands. Magi oppstår når band som dette tør leke, være seg selv, og gå egne veier. Resultatet, Blomst IL, er et gjennomgående, solid album til å bli glad langt inn i sjelen av. Det er håp der ute, både for ungdommen og punkrocken. Det er nesten så en anmelder blir våt i øyekroken. Her er det bare å komme seg på konsert!