En grov generalisering sier at der finnes to typer band: Dem man forventer musikalsk utvikling fra, og dem som forsøker å perfeksjonere en formel. Det ene er ikke nødvendigvis bedre enn det andre, men sistnevnte er de vanskeligste å anmelde, for hva kan man egentlig si om et album fra Surfer Blood eller AC/DC som ikke ville vært like aktuelt for det forrige, og det forrige, og det forrige?

Siden andrealbumet «Separation Sunday» fra 2005, har plateutgivelsene til The Hold Steady fulgt mer eller mindre samme oppskrift. Variasjoner i mengden Punkete intensitet til tross, kan den oppsummeres slik. Først tar man en dose Springsteen anno 1978 og iblander litt rufsete Country-Rock. Det eneste som bryter med disse forventningene på «Open Door Policy», er den trendy Post-Punk-låten «Spices», og den mer moderne produksjonen på «Unpleasant Breakfast.» Ellers er platen fylt med svært god Hold Steady-musikk, uten at det nødvendigvis er så mye mer å si om det.

Craig Finn og kompani krydrer vanligvis sitt musikalske uttrykk med tekster om smått bohemske amerikanere som bruker musikk og festing som en flukt fra forstadslivets ensformige idyll. Disse tekstene har ofte vært kombinert med noe mørkere. Tidvis har det vært eksplisitt, som i «One For The Cutters», der den privilegerte college-piken får mer enn hun er klar for i møtet med arbeiderklasseungdommen i en småby. Andre steder er det bare vage hint, som i den uforglemmelige linjen «Don’t mention Tampa. They’ll just know all the rest» fra «Slapped Actress.» Det er svært effektivt for å gi lytteren bange anelser om hva som egentlig foregår.

På sitt beste holder Craig Finn en hårfin balanse mellom disse ytterpunktene. Mye av sjarmen i hans låtskriving ligger nettopp i denne krysningen, og i de små, for folk flest ubetydelige, detaljene han gjør til store poeng.




På «Open Door Policy» treffer han ikke helt. Finnes kryptiske hint til mørke scener fungerer best når de har et konkret rammeverk av historiefortelling og realistiske detaljer. Resultatet når dette mangler blir et noe ufokusert album. Paradoksalt nok blir man mindre foruroliget når balansen skifter mer i retning de elementene som gjør at man blir det.

Riktig nok finnes her gode tekster. På «Family Farm» får man sågar en detalj som er svært typisk for Finn, nemlig sykepleieren som har «Eruption» av Van Halen som ringetone, og konfiskerer pasientens headset. «Lanyards», «The Feelers», og flere andre låter har også skisser av gode Finn-historier. Det er bare vanskelig å ta til takke med dette når han kan så mye bedre.