The Hold Steadys tredjealbum Boys and Girls In America kunne virke umulig å toppe. Men Stay Positive fra 2008 syntes å gjøre så godt som det. I hvert fall leve opp til forventningene. Egentlig synes jeg det har kommet så mye sterk musikk fra The Hold Steady i løpet av deres karriere at det nesten er tilstrekkelig, men bevares, her kommer et nytt album - og vi håper på videreføring etter god, gammel Hold Steady-oppskrift.

Heaven Is Whenever begynner følelsesmessig på en sandete pub i sørstatene, og siste strofe i første låt The Sweet Part of The City innrømmer; "We were so bored we started a band". I løpet av første riff på låt nummer to våkner Hold Steady-fansen i meg når jeg hører det velkjente pianoet sydd sammen med røffe riff og vestkyst-koring. Her er Craig Finn og gutta definitivt inne på samme spor som på Stay Positive, og det er ikke negativt(!!).
Låta The Smidge fokuserer om mulig enda mer på de røffe riffene og legger fra seg pianoet et øyeblikk til fordel for kubjella. En skikkelig rå rockelåt som også er et godt eksempel på den tekstmessige nærheten som følger deg gjennom plata. Tydelig at gutta har spilt sammen en stund, og bruker mye av bandets egne opplevelser i tekstene.
We Can Get Together tar det hele ned fem hakk, og fremstår som en melodiøs og intim ballade midt oppi røffheten.
Hurricane J er kanskje platas høydepunkt da alle de nevnte kvalitetene samles i en låt, og hvor fortellingen om Jesse, a beautiful girl and a pretty good waitress, hever låta til et nærmest perfekt Hold Steady-øyeblikk.

Alt i alt følger Heaven Is Whenever de opptråkkede stiene fra Stay Positive. Om noe er det nettopp dette som gjør at plata heller ikke fremstår som spesielt spennende og frisk, men istedet fargelegger stødig innenfor strekene. Låtoppbyggingen er stort sett den samme, og det kan virke som The Hold Steady har funnet den perfekte oppskriften og akter å holde seg til den. Ikke noen dum idè, Heaven Is Whenever er både intim og storslagen i all sin velkjenthet.




The Hold Steady