Motorpsycho
Kingdom of Oblivion
Skjegget vokser fortsatt
Jøssenam... Her er de igjen! Akkurat da du følte at du hadde fått grep om den nylig fullførte trilogien til Motorpsycho så skjer altså dette. Mer musikk!
Vel, at Motorpsycho har høy produksjonshastighet burde jo egentlig ikke komme som noen overraskelse lenger. Nå har de som sagt nylig avsluttet et rimelig heftig og omfattende prosjekt i “Gullvåg-trilogien” sin, men her kommer altså rosinen i pølsa.
Overskuddsprosjektet Kingdom of Oblivion er sammensatt av en rekke låter som av ulike grunner ikke fikk plass på de tre foregående albumene, men som riktignok bærer tydelige likhetstrekk. Vi snakker om gitarhelt-riffing, rullende fuzzbass, akustiske eventyr, fine vokalharmonier og en god porsjon av det som nå må kunne kalles typisk motorpsycho-synging (Du vet, sånn som de gjør. Eksempelvis her i ‘the united debased’: “Dreaming of freedom but LIVING AFRAAAAAAAAAAAAAAIIIIIIIDDD”).
Kort sagt kan man konkludere at selv om albumcoveret nå er prydet av en annen kunstner (Sverre Malling), så rocker de på samme måte som på de foregående albumene.
Interludier og kortere akustiske nummere knytter de lengre råkkelåtene sammen i en berg-og-dalbane av musikk og eventyr, og man får i grunnen følelsen at man følger en slags tidslinje gjennom albumet.
Den største forskjellen på de tre foregående albumene og Kingdom of Oblivion er at dette albumet er litt lettere å fordøye. Her finner du ingen 20-minutter-pluss-pluss episke mammut-låter i sentrum av albumet. Radiovennlige er de nå likevel ikke. Halvparten av sporene strekker seg oppover mot 10 minutters-merket, og er følgelig preget av brennhete riff, opptil flere gitarsoloer, samt lengre jammer med orgel og mellotron og fløyter og strykere og whathaveyounot med syrete effekter - ofte forankret i et suggererende bassriff.
Med andre ord, Motorpsycho-kværnen går jevnt og trutt på en innstilling som kan beskrives slik: “70-talls-hardrock + Gandalf”.
For det er én ting som slår meg når jeg lytter til denne oppsummerende rosinen: Bent og Snah har med tiden gått fra å være unge, utforskende psykonauter på forundret leting etter nye soniske eventyr i en kaleidoskopisk musikkverden. De har beveget seg hit og dit, gjort ditt og datt, og har nå etterhvert inntatt/akseptert rollen som erfarne veteraner. De fremstår mer og mer som en gjeng trollmenn (hør meg ut) som står der og forteller eventyr og kaster trolldom og alt det opplegget der. Nå er det dem som styrer trippen. Vekk med naivitet og usikkerhet. Nå er det de som er guidene i dette soniske universet. Det er de som leder deg inn i dype, mystiske skoger, og det er de som drar deg ut av tornekrattet når musikken nærmer seg slutten.
Låtene man hører på Kingdom of Oblivion er preget av et veldig selvsikkert driv. Vi snakker om en selvsikkerhet som utstråler erfaring.
Det begynner å bli en stund siden Bent og Snah for alvor begynte å dykke ned i kokebøkene fra 60-og 70-tallet. Etter 10-12-års eksperimentering med syrete psykedeliske melodier og riff, riff, RIFF vet Motorpsycho akkurat hvor de står. Og der står de bredbeint. Med hendene godt plantet på hoftene. Og skjegg ned til støvlene.
Vel, at Motorpsycho har høy produksjonshastighet burde jo egentlig ikke komme som noen overraskelse lenger. Nå har de som sagt nylig avsluttet et rimelig heftig og omfattende prosjekt i “Gullvåg-trilogien” sin, men her kommer altså rosinen i pølsa.
Overskuddsprosjektet Kingdom of Oblivion er sammensatt av en rekke låter som av ulike grunner ikke fikk plass på de tre foregående albumene, men som riktignok bærer tydelige likhetstrekk. Vi snakker om gitarhelt-riffing, rullende fuzzbass, akustiske eventyr, fine vokalharmonier og en god porsjon av det som nå må kunne kalles typisk motorpsycho-synging (Du vet, sånn som de gjør. Eksempelvis her i ‘the united debased’: “Dreaming of freedom but LIVING AFRAAAAAAAAAAAAAAIIIIIIIDDD”).
Kort sagt kan man konkludere at selv om albumcoveret nå er prydet av en annen kunstner (Sverre Malling), så rocker de på samme måte som på de foregående albumene.
Interludier og kortere akustiske nummere knytter de lengre råkkelåtene sammen i en berg-og-dalbane av musikk og eventyr, og man får i grunnen følelsen at man følger en slags tidslinje gjennom albumet.
Den største forskjellen på de tre foregående albumene og Kingdom of Oblivion er at dette albumet er litt lettere å fordøye. Her finner du ingen 20-minutter-pluss-pluss episke mammut-låter i sentrum av albumet. Radiovennlige er de nå likevel ikke. Halvparten av sporene strekker seg oppover mot 10 minutters-merket, og er følgelig preget av brennhete riff, opptil flere gitarsoloer, samt lengre jammer med orgel og mellotron og fløyter og strykere og whathaveyounot med syrete effekter - ofte forankret i et suggererende bassriff.
Med andre ord, Motorpsycho-kværnen går jevnt og trutt på en innstilling som kan beskrives slik: “70-talls-hardrock + Gandalf”.
For det er én ting som slår meg når jeg lytter til denne oppsummerende rosinen: Bent og Snah har med tiden gått fra å være unge, utforskende psykonauter på forundret leting etter nye soniske eventyr i en kaleidoskopisk musikkverden. De har beveget seg hit og dit, gjort ditt og datt, og har nå etterhvert inntatt/akseptert rollen som erfarne veteraner. De fremstår mer og mer som en gjeng trollmenn (hør meg ut) som står der og forteller eventyr og kaster trolldom og alt det opplegget der. Nå er det dem som styrer trippen. Vekk med naivitet og usikkerhet. Nå er det de som er guidene i dette soniske universet. Det er de som leder deg inn i dype, mystiske skoger, og det er de som drar deg ut av tornekrattet når musikken nærmer seg slutten.
Låtene man hører på Kingdom of Oblivion er preget av et veldig selvsikkert driv. Vi snakker om en selvsikkerhet som utstråler erfaring.
Det begynner å bli en stund siden Bent og Snah for alvor begynte å dykke ned i kokebøkene fra 60-og 70-tallet. Etter 10-12-års eksperimentering med syrete psykedeliske melodier og riff, riff, RIFF vet Motorpsycho akkurat hvor de står. Og der står de bredbeint. Med hendene godt plantet på hoftene. Og skjegg ned til støvlene.
FLERE ANMELDELSER
Paul McCartney & Wings - One Hand Clapping
Paul McCartney og Wings byr på en liten skattekiste med nye og gamle låter i den kinoaktuelle dokumentarfilmen "One Hand Clapping". >>
David Gilmour - Luck and Strange
Nei, David, dette er ikke det beste du har gjort siden The Dark Side of the Moon. >>