Svenske The Hellacopters er ute med sitt åttende album, 14 år etter coverplata Head Off og nesten 30 år etter at bandet ble starta. Det er ikke lett å vite hva man kan eller bør forvente seg når ´eldre´ rockere lanserer nytt materiale. Det vil være bortkasta å ha glansdagene fra seint 90- og tidlig 00-tall som referansepunkt. Kanskje må man som lytter heller søke en anna energi, ikke noe totalt annerledes, men en motivasjon til fortsatt å lage gode låter og en vilje til å fremføre dem tett opp til det de gjorde som yngre musikere, men likevel som The Copters anno 2022.

Inngangen til Eyes Of Oblivion blir derfor et åpent sinn og en tro på at Nicke Andersson og gjengen, nå med Dregen tilbake på gitar, fremdeles kan komponere og utøve den hardrocka stilen bandet med stort hell har dyrka gjennom karrieren. Andersson sier selv ifølge presseskrivet at albumet på en måte oppsummerer det meste bandet har vært innom siden midten av 90-tallet. Noen av låtene er så mye som ti år gamle, mens andre igjen er helt ferske. Summen er uansett tilfredsstillende og beviser at bandet som enhet er i stand til å levere kvalitetsrock tre tiår etter opprinnelsen.



Eyes Of Oblivion pangåpner med Reap A Hurricane, via Can It Wait, So Sorry I Could Die (nydelig bluesballade) og fram til tittelsporet. De fire første låtene får fram både smil, rockefot og luftgitar hos lytteren, men de setter også en standard det skal vise seg blir vanskelig å holde helt inn. Det er mye tøft gitarspill gjennom samtlige ti låter, men i størst grad i første halvdel av skiva. Det riffes, lickes og plukkes over spisse boots og en stødig rytmeseksjon. Det hamres på tangenter og serveres melodiøse vokallinjer, der særlig refrengene er imponerende gode og umiddelbart fester seg. Den midtre delen av albumet er litt mer ujevn, men bandet henter seg inn igjen med låter som The Pressure’s On og avslutninga Try Me Tonight.

Følelsen til slutt er at The Hellacopters sitt nye album er en gjennomført god utgivelse som også har potensial i seg til å bli enda bedre ved flere avspillinger. Det er voksent, men likefullt lekent. Det er ikke et forsøk på å være opprørsk, men et signal om at herrene kan sparke i fra seg. Det ligger mye rutine i framførelsene, uten at det står i veien for spontanitet og utforsking.

Det er en vanskelig balansegang å gi ut nye låter og samtidig leve opp til en sterk merittliste. Med sitt åttende album viser The Hellacopters at de makter å opprettholde innflytelsen de har opparbeida seg som et av Skandinavias kuleste rockeband, og de lander (omtrent) like bredbeint som tidligere.