Den britiske kvintetten som debuterte i 1989 og som senere etablerte seg selv som en av de viktigste innslagene på shoegaze scenen, viser igjen at de fortsatt holder koken. Etter det kritikerroste comebacket med selvtitulerte Slowdive i 2017, som var deres første album på 22 år, lå det høye forventninger til oppfølgeren. everything is alive holder så godt som mulig opp til disse forventningene.

I en verden hvor oppmerksomhetsspennet til folk er blitt halvert av sosiale medier og lett underholdning, er everything is alive som et frisk pust en faktisk bare er nødt til å ta seg tid til. Det er mektig i sin repetativitet, slik god shoegaze skal være, og gitarriff en lett fortaper seg i.



På mange måter er everything is alive absolutt ikke noe nytt da albumet enkelt fletter seg inn i Slowdive sitt musikalske arsenal og gjør ikke mye ut av seg. Noen av låtene som «alife» og «kisses» med sine hint av drømme-pop og en god dose synth legger seg fint inn blant dagens bølgebris musikk på linje med Khruangbin og Tame Impala. Men med mer standard Slowdive låter som «skin in the game» og «chained to a cloud», som er som tatt ut av debutalbumet Just for a day, klarer de å forme musikken bittelitt mer mot dagens populærmusikk samtidig som de holder seg godt fast til sine røtter. Slik klarer de å nå ut til et nytt, litt bredere publikum, samtidig som de tilfredsstiller hardbarka fans.

Helhetlig gir plata følelsen av et levd liv. For det har tross alt gått et par tiår siden Slowdive startet opp som tenåringer, og det tre-årige arbeidet som er lagt ned i dette verket skildres gjennom en følelse av modenhet. I motsetning til sin mer livsglade og energifulle, iallefall så energisk som et shoe gaze album kan bli, forløper Slowdive, har everything is alive en slags tyngde over seg. Dets drømmende kjerne tåkelegges i melankoli.

Både trommis Simon Scott og vokalist og gitarist Rachel Goswell mistet foreldre under albumets produksjon og følelsen av å ta farvel henger over everything is alive. Spesielt i tankefulle og instrumentale «prayers remembered», som tvinger en til å ligge i fem minutter og bare føle på det en føler på akkurat der og da mens en fortaper seg i musikken.



Slowdive er selvsikre og vet hva de vil, og flere års samhold, pluss et par år i fra hverandre, ser ut til å ha bunnet ut i et solid fellesskap. Blant annet i avslutningslåta «the slab» løfter Christian Savills gitarriff, Nick Chaplins bass, og Scotts dundrende trommer på perfekt vis Goswell og Neil Halsteads hviskende vokal som guider oss gjennom dagdrømmen. Sammen skaper de en mesterfull konklusjon på et solid verk. Som lytter står en igjen både med et tilfredsstilt utpust og en trang til å fortape seg i det hele igjen og igjen.