Neste år fyller Wilco tretti år som band. Der det første tiåret kjennetegnes av et knippe helt briljante album, hyppige bytter av bandmedlemmer, blandingsmisbruk, psykisk uhelse og andre utenomsportslige aktiviteter har de siste snaut tjue årene fremstått langt mer harmoniske med samme besetning hele veien og en rekke med ikke fullt så briljante album. Ikke at det på noe som helst tidspunkt har vært ordentlig svakt, og det finnes gull på alt fra og med 2007s papparockbauta Skye Blue Skye til fjorårets fine, men aaaaalt for lange Cruel Country . Likevel mangler det et gjennomgående knallsterkt album fra denne perioden, selv om jeg av og til tar meg selv i å tenke at The Whole Love fra 2011 ikke er så langt unna.

Med dette som bakteppe er det med middels høye forventninger jeg setter på Cousin . En tittel som låtskriver, gitarist, vokalist, og en av to konstante medlemmer siden bandets tilblivelse, Jeff Tweedy mener beskriver hans forhold til verden og dens beboere. Ikke så nært som en bror, men som et søskenbarn som kanskje eller kanskje ikke dukker opp på slektstreff.

Dempede «Infinite Surprise» åpner albumet, og med en småstøyete innpakning er det fort å få assosiasjoner til bandets storverk Yankee Hotel Foxtrot. Det kan fort bli krampaktig når et band henter frem gamle triks med håp om å tangere tidligere bravader, men jeg er solgt lenge før sangens fem minutter og førtitre sekunder er over. Tekst, melodi og instrumentering er enkel og repetitiv, men intensiteten skrus nesten umerkbart opp underveis. Så er det heller ikke til å komme unna at Jeff Tweedys vokalprestasjon gir låta en emosjonell resonans ikke hvem som helst kunne tilført den. Resultatet er kanskje den beste Wilco låta på lange tider. Forventningene øker.



«Ten Dead» og «Levee» fortsetter den gode starten med henholdsvis country- og popvibber i kjent Wilco landskap, med små hint av dissonans som gjør idyllen akkurat passe anspent. Sistnevnte har også et effektivt og lavmælt refreng.

Å si at albumet her dropper veldig i kvalitet vil være å overdrive, men den sterke starten blir dessverre ikke helt fulgt opp. Singelen «Evicted» er for så vidt fin nok, men høres på sett og vis ut som gjennomsnittet av alle Wilco låter som er laget de siste ti år. Tittelsporet «Cousin» står og stamper uten å egentlig utrette all verden, og på «Soldier Child» får vi servert albumets eneste skikkelige blødme. Det er fint med sterke språklige bilder, men å beskrive at en forsøker å fortrenge hjemlengsel ved at en «kjemper som en barnesoldat» klinger noe malplassert. Det hjelper heller ikke at dette rent musikalsk er albumets mest lettbeinte spor.

De resterende låtene på albumet er av typen lavmælt godlyd, uten at de trekker opp eller ned helhetsinntrykket. Sistesporet «Meant To Be» bryter opp med litt mer driv og runder av på en fin måte.

For å oppsummere så innfris de ganske høye forventningene en naturlig nok har til Wilco. Samtidig bekrefter de på et vis at de er på et sted i karrieren der de ikke evner å feile skikkelig, men kanskje heller ikke er kapable til å nå de største høydene selv om starten ga forhåpninger om noe annet. Alt i alt er ikke det det verste stedet å være nesten 30 år inn i karrieren.