I blant kommer det ut plater man ikke kan annet enn å ha drøyt høye forventninger til. Med den katalogen Converge har opparbeidet seg, og det faktum at gitarist Kurt Ballou har utvikla seg til å bli en av de aller ypperste hardrock-hjernene de siste årene, var det ikke fritt for at en ny skive med gutta fra Salem, Massachusetts, fikk rockemuskelen i meg og mange andre til å vibrere i ekstase. Som regel fører såpass høye forventninger til at skuffelsen lett sniker seg på. Jo høyere forventninger, desto vanskeligere å innfri. Men så er det disse bandene, disse få bandene som simpelthen nekter å skuffe. Band som nærmest kan lage hva som helst og det vil ende opp kruttsterkt, bare fordi, vel, fordi de ikke er i stand til å trå feil. Converge er et slik band, og med All We Love We Leave Behind har de levert gull nok en gang.

Første smakebit fra plata, Aimless Arrows, fikk mange purister til å sette eplemosten i vranga. Borte var den uforståelige, superaggressive vokalen til Jacob Bannon, og i stedet ble det servert halvkvalt emo-sang i gata til Deathwish-kameratene Self Defense Family (tidligere End of a Year) med tekst man kunne ense. Denne låta er også valgt som åpningsspor på skiva, og fungerer rett og slett helt ypperlig. Aimless Arrows er utrolig fet!

Det viser seg fort at de ikke har lagt om stilen på noen som helst måte. Allerede på er det bånn gass igjen, og Ballou, Koller, Bannon og Newton slipper ikke foten fra pedalen før omtrent 35 minutter er gått, og skiva er over. Converge overøser oss lyttere med mathcore, hardcore og metal av aller ypperste klasse. Det er først etter noen lytt du hører det som ligger bak den intense veggen av gitar-, bass- og trommelyd som umiddelbart møter deg. Selv Jacob Bannon ligger litt i bakgrunnen. Men når plata har fått satt seg hører du de intrikate komposisjonene, de fiffige breaksene og de snedige overgangene. Dette er et band som har modnet over 25 år, og som det er fristende å påstå har nådd sitt toppunkt med denne skiva.

I motsetning til Axe to Fall, Converges forrige plate, som hadde flust av gjester fra blant annet Cave In og Neurosis, er dette et back to the basics-prosjekt, med kun bandet og den briljante produksjonen til Ballou. Her har de fire bandmedlemmene fått leke seg, de har fått vise hvor gode musikere de er, og de har utviklet seg uten å miste noe av det som kjennetegner bandet.

Av en eller annen grunn så høres nesten alle band som leker seg med metalsjangeren i disse dager ut som noe som Mastodon kunne gjort. Så også med Converge. Hør bare på duoen Coral Blue og Shame in the Way og hvordan den førstnevnte sakte, men sikkert bygger seg opp til et prog-aktig beist og går over til den tidvis seige, tidvis kjappe låta etter. Det eneste som trekker ned fra legendestatus er den halvkjipe Alice Copper-esque vokalen. Skrik, mann! Min personlige favoritt på AWLWLB må være tittellåta. Helt fra den overlegne introen med bass og trommer, via gitarklimpringa som kicker inn, til den såre vokalen til Bannon. Veldig emosjonelt, men akk så virkningsfullt. Og derfra holder de det bare gående. Den må være en fryd å se live! Årets låt i mine ører.

Det er så befriende med band som nekter å kompromisse, men som samtidig er i stand til å rive deg ned med hver eneste utgivelse. Converge gjør alltid som dem vil, og resultatet blir alltid bra. Ikke bare står Converge igjen som et av 2000-tallets aller beste hardcore-band, nå nærmer de seg også statusen et av tidenes beste hardcore-band.




Converge på nett