Siden 2009 har Blake gitt ut diverse EP'er og album med deilig, melankolsk elektronika/dubstep sterkt preget av hans sarte og lett gjennkjennelige stemme. I 2011 ga han ut den selvtitulerte plata James Blake, og mange har lagt sin elsk på den britiske artisten. I morgen, 8.april, gis albumet Overgrown ut, og forventningene er store hos mange.
Det som kanskje er mest tydelig på Blakes nye plate er det at det virker som han (endelig) har landet litt. Den er mer moden enn de tidligere utgivelsene, og han viser virkelig hvor godt han mestrer det å produsere overveldene bra musikk. I motsetning til tidligere, så finner han på Overgrown en mye bedre balanse mellom de ulike sjangrene han eksperementerer med, og det kan nesten sies at platen er feilfritt lagt opp. Ved å begynne med tittelsporet, gir han lytteren en myk start, og der, bare gjennom de fem første minuttene skjønner man hvorfor James Blake gjør det han gjør - fordi han er dødstalentfull. Høydepunktene starter så vidt med Take A Fall For Me hvor han har fått med seg RZA fra Wu- tang Clan, og fortsetter som perler på en tråd med Retrogade, Digital Lion og Voyeur. Under sistnevnte tar også farten seg en del opp, og man fortsatt kan høre preget fra post- dubstepen, som han har gjort seg kjent for.
Det deiligste med James Blake er vel strengt tatt stemmen hans. Den såre og distingte vokalen er det som dominerer det meste av låtene hans, men allikevel så blir man aldri lei. Det at han som artist gjør alt selv imponerer jo i seg selv, og med bakgrunn fra studier innen populær musikk klarer han å skjønne at utvikling er mye av "cluet" i dagens musikkverden.
Overgrown er tydeligvis også Blakes måte å fortelle verden at han har forandret seg, at han har vokst, og i flere låtene nevner han det også konkret (Retrogade, Overgrown, Our Love Comes Back). Han har perfeksjonert mange av "urenhetene" fra tidligere, og denne nye plata er mer konsis og gjennomført. Det er god oppbygning til det som blir høydepunktet rundt de midderste fire låtene, også drar han det fint ned igjen med de to siste ved å trekke ned tempoet og fokusere på harmonisk piano og rolig basslinje.
Den beste måten å beskrive Overgrown på er kanskje ved å se på det som en følsom reise. Litt som da man skulle skrive novelle på ungdomsskolen, og du fikk en modell å følge. Det skulle være en innledning, høydepunkt og avslutning hvor man til slutt trakk en konklusjon. Det er på denne måten man kan føle albumet er bygget opp. Det er mer strukturert enn før, og Blake trekker en slags konsklusjon på slutten, når han nevner på siste låta "You know how we've grown…".
Overgrown kan oppfattes som en personlig og ærlig formidling av James Blake, og han som person. Ved å fortelle om det å gjennomgå forandring, så trekker han nok mest sluttning til det romantiske, men vi kan også se på det som en slags måte for han å hinte til en utvikling innenfor det musikalske.
Dette er en sterk og veldig godt gjennomtenkt plate, som best burde nytes i sin helhet, uten distraksjoner, for å virkelig kunne legge merke til alle de små detaljene som gjør platen perfekt.
James Blakes hjemmeside
