Albumet skiller seg raskt ut fra sine forgjengere ved å være mye mer intelligent i bruken av sine adskillige lydelementer, og fleksibilitet i bruken av dette. Vokalen til Ivar Bowitz og Catharina Sletner flettes rundt hverandre og danser stødig sammen med basslinja på Lighthearted Love. I sin retroprakt er det nesten et 80-tallspreg over vokalen. Særlig på Future Ex, som umiddelbart gir små Talking Heads og Duran Duran-vibber. Videre glir Future Ex over i en kjølig aquatisk tangentseksjon, samtidig som trommene spretter forbi og sukkrer til låta. Deilig! Låta kontrasteres med følgende Mountaineer’s Foot sin mørke elektroniske hook mens vokalen er ytterligere filtrert og en distant gitar uler i bakgrunnen.
Albumets bredde er allerede lagt frem. Det gir seg ikke, og vi serveres en hat trick med påfølgende Venetian Blinds som markerer seg som albumets beste. En dunkel majestetisk melankolimelodi som klanger like snillpoppete som resten av låtutvalget. Noen av låtene preges av en smått malplassert valg av instrumenter, som på Returnity i en hvor blåserne draes frem til en vulgær saksofonsolo. Med intelligent menes hvordan de fleste låtene hviler på en utrolig fengende og stødig basslinje, gitarlinje eller synthparti. Dette gir hver låt sitt særpreg, og kan heve Cold Mailman fra resten av indiepopbandene som spretter opp overalt. My Recurring Dream, kanskje det mest skinnende eksempelet, er en vanvittig vakker perle av en låt som svever bortover samtidig som den aldri slipper fotfestet fra den catchy gitarhooken som skimtes i bakgrunnen. Resten av låtene lider til tider av sine forgjengeres suksess; det fungerer ikke like bra, og opptrer som anonymt albumfyll.
Med Heavy Hearts har Cold Mailman tatt solid musikalsk steg. De oser av selvtillit og viser at de er villige til å eksperimentere og blande sammen utradisjonelle virkemidler. Dette kan bare bli bedre!
