Albumet er spilt inn under konstant regnvær i et øde hus på den engelske landsbygda. Været er som kjent ikke noe å gjøre med, så musikerne utnyttet gråværsdagene til å terpe og eksperimentere i studio. Ha 100 prosent fokus på innendørsaktiviteter og skape fargerik kunst bak neddugga vinduer. Og de har tydeligvis benyttet isolasjonen fornuftig og kreativt.
Fain har ikke den samme råskapen som forgjengeren, men kvaliteten i låtene, i albumet som helhet, er der og vel så det. Lydbildet er luftigere og det hele høres mye mer gjennomarbeidet ut. Tekstuniverset utvides og har fått en mer sentral plass. Musikken er fortsatt inspirert av en blanding av rockere som Groundhogs og folk-genier som Fairport Convention. I presseskrivet nevnes også skandinaviske inspirasjonskilder, deriblant svenske Dungen. Samtidig har Wolf People sin egen måte å kombinere den progressive delen av rock med den rocka delen av folk på, primært fra England og Skottland. På Fain tar de dette litt lengre ut enn tidligere.
Å lytte til Wolf People byr på rike detaljer, lange og oppbyggende introer og svevende midtpartier og avslutninger. Her er drømmende sekvenser, overraskende oppdagelser og ofte en erkjennelse av at her var det noen fiffige vendinger: "Oj, det var jævlig kult", "ah, det var faen meg tøft", tar man seg selv i uttale når man lytter til de åtte sporene på albumet.
Gitarspillet, med sine delvis tunge, men også småfunky riff, melodiøse partier og kontrollerte temposkiftninger, er genialt utført. Helt klart en viktig drivkraft i Wolf Peoples stil. Også trommespillet, i tett samarbeid med bassen, er en styrke ved bandet. Denne gangen er rytmen enda strammere, og det briefes med flere lekre bassganger og fete ´breaks´ og hi hat-triks som for alvor får i gang blodomløpet. Vokalen er imidlertid ikke særlig spennende. Den mangler variasjon og utfordrer ikke lytteren i særlig grad, men er likevel ingen åpenbar svakhet med bandet. Selvsagt er den ikke det.
Det er ingen direkte dårlige låter på Fain, men flere skiller seg likevel ut. Åpningen Empty Vessels, singelen All Returns og avslutningen NRR er for eksempel steintøffe saker, og When The Fire Is Dead In The Grate er et særdeles sterkt spor. De øvrige, Athol, Hesperus, Answer og Thief, viser også hvilke dynamiske kvaliteter Wolf People innehar.
Å overgå Steeple var en nærmest umulig oppgave, men på sikt er det store sjanser for at Fain blir stående igjen som en bedre utgivelse totalt sett. Wolf People har en kort karriere bak seg, men har åpnet forrykende. Og bandet har nok enda mer å by på.
NB! Wolf People spiller på den psykedeliske progfestivalen, Ranglerock, på Bryne lørdag 13. juli.
Bandets hjemmeside her.
