Låtene som allerede er utgitt er mer lekne og har en større sjarm ved seg. Jeg savner nyinnspillinger av låter som Ta Det På Sikt, Filip Rygg, Noe Jeg Vil Ha og, ikke minst, Bomberom. Samtidig syntes jeg faktisk at nyinnspillingen av Surfer Med Jesus er underlegen originalen, som de kom til topps på Urørt med. Sounden er mer raffinert og ikke like grumsete som preger de tidligere låtene. Det gis ikke en like sterk følelse av å nesten være innspilt på 60-tallet.
Men låtene er fortsatt knallsterke, og de vanvittig suggererende, svingende og enkle riffene er fortsatt tilstede. Samtidig hviler aldri den hoftevrikkende 60-tallsgitaren, den herjer som aldri før! Hvitmalt Gjerde mestrer både det melodiøse, det rolige, det fengende og kombinerer det på et briljant vis, noe som resulterer i en deilig atmosfære av støyfull, spretten og surfete 60-tallsrock. På bergensk..! Inn i en ny dag: en reise i elegante rytmer og knalltøffe vokalpartier. Den blir overgått av oppfølgeren Skriker til meg som er så hawaisvingete at den fort kan bli en klisjeete sommerslager. Ikke overraskende nok er det mye Beach Boysete surfrock og Buddy Holly-inspirerte riff , men vokalen hører ikke helt hjemme; men dæven hvor kul den er! Johannes Fjeldstad har en primalsk aura over seg, særlig i sine små bjeff som slenges inn her og der.
Fra Tipp Tå Boogie, Magasin og til den nye Surfer med Jesus svinger det. Til og med den sukkersøte Nordsjøen har en feiende fengende prakt over seg. Men noen ganger får man litt følelsen av at Hvitmalt Gjerde tråkker litt i egne spor, da det er litt lite variasjon. Men med en slik debut og et omtrent sjangermessig monopol, frydes det over fremtidige utgivelser og konsertopptredener! Vel møtt!
