Egentlig ikke en ny plate dette her - men en sammenslåing av tre Eper sluppet høsten 13´ (EP1), vinteren 14´ (EP2 og EP3). Det som gjør dette til en nyhet er den litt overraskende rekkefølgen på låtene når de nå er samlet på et sted. Som du skjønner har sjefen selv, Black Francis (som han heter som Pixies-mann) tatt alle låtene, kastet dem opp i luften og plukket dem opp i den rekkefølgen han har funnet dem. Altså ikke kronologisk. Det i seg selv er tøft nok da det ikke er noen direkte musikalsk sammenheng eller tekstmessig nødvendighet at de spilles i utgivelsesrekkefølge. Og bare for å ha sagt det, det låter egentlig ikke så værst dette her. Det er ikke det. Men, for det er et men her, 23 år er gått siden "Trompe Le Monde" 1991. Verden har gått videre. Pixies-oppskriften er blitt kopiert og resirkulert, noe som gjør at "Indie Cindy" dessverre føyer seg inn i rekken som en helt ok, men ganske ujevn rockeplate. Pixies anno 2014 oppleves ikke som spesielt nyskapende, forfriskende eller overraskende. Det særegne som Pixies engang stod for er på mange måter borte. Vi er blitt presentert for de nye låtene på EPene og på konserter og blandet med gammelt låtmateriale (les klassikere) har disse smeltet fint sammen i mine ører. Vi har hørt "What goes Boom", "Bagboy", "Magdalena 318", "Greens and Blues" og "Blue Eyed Hexe". Disse følger også for så vidt Pixies-oppskriften, men platen som en helhet, oppleves uheldigvis som noe tafatt og uspennende. Kan man virkelig si uspennede når man snakker om Pixies? Dessverre. Rart også at en skulle tro at savnet etter Kim Deal (ex. bass) skulle være der. Det skal sies at noen av låtene har noe av gamle kvaliteter og klarer tidvis å gjenskape den stemning som i noen korte øyeblikk nesten tar Pixies til tidligere høyder. Nesten.

Jeg undres, hadde denne platen f.eks. kommet i 1992, altså året etter "Trompe Le Monde" er jeg veldig usikker på hvordan denne ville blitt mottatt.