Noen plater bare sitter med en gang. For undertegnede er tredjeplata til Johndoe nettopp en slik opplevelse. Mange har reist kritikk mot at vokalist Skybakkmoen synger på bokmål til tross for å være vaskeekte trønder. Men hva gjør vel det hvis musikken funker? Det er som om man skulle klaget på at norske artister synger på engelsk. Nei, som Skybakkmoen synger om livet i åpningssporet, det er hardt som faen. Ikke lett å leve opp til dagens krav om kredibilitet.

Refrengene på denne langspilleren er mektige. Ikke minst takket være nydelig koring som på kjøtere og kvikkleire. Tekstene er underfundige og personlige. Og selv om de kan være mørke, eksistensialistiske og gi inntrykk av et negativt livssyn, virker musikken motsatt. Det er ektefølt og lidenskapelig. Låtene er rett og slett oppløftende.

Det virker som Johndoe har senket tempoet på oppfølgeren til Pyromantikk. Mange vil nok hevde at de har modnet litt. Det vil likevel ikke si at innstillinga er borte. Den er der sammen med de rocka riffene. Tidvis kan de minne veldig om Jocke som på Nattskift og Piggtråd og piss.

Undertegnede har aldri vært noen stor fan av rock på norsk, men har gjort helomvending med Johndoes Dødvinkel. Vitsen med musikk må jo være at den gir en noe, en følelse, en stemnning. Hvis man lar Dødvinkel slippe til, gir den mye sånt tilbake. Dette er faktisk enormt bra om enn ikke veldig revolusjonerende.

9/10