I 1995 ga Teenage Fanclub ut sitt femte album, Grand Prix. Og jeg har følelsen av at dette har vært et viktig album for vokalist og låtskriver Frode Strømstad. For det første er det mye som minner om Teenage Fanclub, sånn rent musikalsk, men det som er den helt åpenlyse forbindelsen er låta Norman Bleik. Norman Blake heter nemlig vokalist og låtskriver i Teenage fanclub. Han skrev i sin tid låten Neil Jung til albumet Grand Prix. Du skjønner sikkert hvor jeg vil hen med dette.

Med seg på laget har Strømstad blant annet Emil Nikolaisen, kjent fra Nikolaisen-klanen og Serena Maneesh, Anne Lise Frøkedal fra Harrys Gym, og Sufjan Stevens, en mann som nok ikke trenger videre introduksjon. Sammen med disse, og noen til, har Frode Strømstad laget et herlig indiepop-album, fullt av fioliner og referanser som spenner fra Dinosaur Jr., via Apples in Stereo, til tidligere nevnte Teenage Fanclub.

I Was a King har blitt tatt imot med stående ovasjoner av et samlet norsk pressekorps. Og anmelderene i Akersgata har kastet terninger til de har fått yatzy. Er dette årets album? Svaret på det er: nesten. Det mangler nemlig litt. Låtene syntes jeg nok er i overkant korte. Plata klokkes inn på 31 minutter, med hele femten låter, hvorav én er over tre minutter. Det er ganske mange som kunne lært litt av denne effektiviteten, men jeg kunne ønsket meg litt flere 3-minuttere. Som kjent er jo det lengden på den perfekte poplåt. Det er et helt utsøkt og helstøpt album uten noen nevneverdige lyter. Det er fengende og kult. Men det mangler låta med stor L. Den låta som alle elsker. Den låta som alle kan. Den låta som du brenner ut på cd når du skal på fest. Den låta er ikke her. Den mangler en The Shade You Hide, en New Slang eller en Dashboard. Og det er helt greit, fordi denne plata skal høres i sin helhet, og kommer til å herje i vintermørket, ikke på singellistene.

7/10