Erlend Øye begynner å bli et aldri så kjent navn i norsk musikk. Som den ene halvdelen av bergensduoen Kings of Convenience er han allemannseie og fast innventar i de fleste cd-hyller. Men mannen har også hatt en haug med andre prosjekter på gang. Det siste av disse innebar å reise til Europas ”Capital of Cool” og slå seg sammen med tre tyske musikere for å friske opp gamle harmonier med et kraftig hint av Berlin. Resultatet ble The Whitest Boy Alive og det godt mottatte albumet ”Dreams” i 2006.

The Whitest Boy Alive er rett og slett storbymusikk. Polert, nedstrippet, med en insisterende elektronisk puls. Alt i en liten hvit og anonym pakke av en cd. Og på toppen av det hele ligger Erlend Øyes behagelige, men allikevel etterhvert så karakteristiske, stemme i naturlig unison med resten av musikken. Sammen med et knippe underfundige tekster om forelskelse, vennskap, bitterhet, sjenanse og spenning, små ting fra hverdagen som er så uendelig vanskelige å sette ord på.

Innholdet av ”Rules” kunne like godt ha vært en 11 spor lang forlengelse av det forrige albumet, oppskriften er mer eller mindre lik. Kanksje ligger det en smule mer kjærlighetssorg på lager i oppfølgeralbumet, men konseptet er det samme. Nemlig flytende, lett, knyte skolisse-musikk. Svime gatelangs i din egen verden-musikk. Ha litt vondt i hjertet-musikk. Og musikk du kan danse til på badet mens du pusser tennene. Samtidig som den ikke ville ha vært malplassert på diverse hippe europeiske klubbscener.

Nå skal jeg ikke legge skjul på min begeistring for Erlend Øye og det meste av det han foretar seg. Kanskje er du uenig. Men jeg vil kranglete påstå at dette er medisin for ørene. Og hjertemosjon på disk. Det har ingen vondt av.

7/10