Supergrupper kommer og supergrupper går, og noen, de består. Mot alle odds vil kanskje noen si, siden de hver for seg har fått en del oppmerksomhet de siste årene, så er Swan Lake ute med sitt andre album, Enemy Mine. Fortsatt består denne trioen av Bejar fra Destroyer, Krug fra Sunset Rubdown og Wolf Parade, og Mercer fra Frog Eyes, og som på debuten Beast Moans fra 2006, så er låtene også her likt fordelt mellom de tre.

Kanskje et sjakktrekk, siden det gir det beste fra hver enkelt, men det gjør også at Enemy Mine blir et voldsomt variert album som det er vanskelig å bli klok på. For det ene øyeblikket hører man på støyende gitarer nærmest i et lydbilde uten form, før man går over til låter hentet rett ut fra David Bowies ”Ziggy Stardust”-periode.

Uvanlig? Ja, litt. Men det funker. For nettopp det at man ikke har en anelse på hva som venter ved neste låt er det som gjør årets Swan Lake-utgivelse litt spennende. Selvfølgelig er det selve låtene som bør være viktig, og man finner jo noen riktige perler i blant andre Spanish Gold, 2044, Heartswarm og A Hand At Dusk, men det er ikke til å unngå at man også føler at de drukner litt i den enorme variasjonen man finner på Enemy Mine.

Likevel, når tre musikere fra forskjellige band slår seg sammen så kan man ikke helt forvente at det vil ligge en rød tråd over alle låtene heller, og så lenge Swan Lake er konsekvent på det de gjør, noe de så absolutt er på denne platen, så gjør det ikke noe at tråden ikke er lett tilgjengelig.

6/10