En av verdens mest etterlengtede gjenforeninger virker å være lenger unna enn noensinne når den tidligere Stone Roses-vokalisten velger å kalle skiva My Way. Men selv 13 år og 6 soloskiver vil neppe stoppe spekulasjonene. Til det skinner debutskiva til Manchester-bølgens yppersteprester for sterkt.

I løpet av sin solokarriere har Brown klokt nok har aldri prøvd å lage den neste Stone Roses-skiva, og særlige de første skivene Unfinished Monkey Business og Golden Greats står støtt. Men My Way får ikke en allerede nedadgående kurve til å peke oppover, til det er Brown for repeterende og for lite fantasifull.

Åpningslåta og singelen Stellify er kanskje skivas beste kutt, med sine dansevennlige pumpende beats og drivende blåsere. En klar livefavoritt. Også Always Remember Me er spennende i sin detaljrikdom og U2-aktige småpompøsitet.

Som for å vitalisere seg selv tar Brown på seg den store sombreroen og inviterer et mariarchi-orkester til å lage nytt liv i 60-tallslåten In The Year 2525. Malplassert, men likevel en god cover av en fengende semi-klassiker.

Det sosiale og politiske engasjement på forgjengeren The World Is Yours er erstattet med en mer personlig og selvbiografisk Brown denne gangen. Mørkt blir det på stemningsfulle Vanity Kills som opprinnelig var skrevet for Kanye West, men mot slutten av platen henfaller Brown igjen til anonyme synthdrevne låter. Og det er platens største svakhet.

Browns posisjon i engelske musikkpresse og blant det britiske publikum er så stor at selv middelmådige utgivelser spiller liten rolle i forhold til mannens popularitet – nesten tvert imot. Den hardtarbeidene ex-stone roseren har bygget seg en solid plattform, og de evigvarende gjenforeningsspekulasjonene vil holde liv i karrieren. Men det skyldes også en fin backkatalog, så kjøp heller de første skivene.

6/10


Ian Brown på YouTube

Ian Browns nettside