Hver gang jeg setter på She & Him tenker jeg først på Zooey, hvor kult det er at en såpass fresh skuespiller også klarer, av få skuespillere, å prestere på høyt nivå rent musikalsk sett. Det andre jeg tenker på er hvor sinnsykt lyst jeg har og høre på et helt annet samarbeid, nemlig Dean Wareham og Britta Phillips. Begge to fra Luna. Wareham og Phillips tråkker opp de samme stiene som She & Him, og også for så vidt Gainsbourg og Birkin, forskjellen er at Luna-paret ikke får samme oppmerksomhet og anerkjennelse, i tillegg til at de gjør det så mye bedre.
She & Him er for all del sjarmerende, og det er vanskelig å ikke like parets flotte sammenfiltrete stemmer og nedtonede vakre komposisjoner. Men det er alltid det lille som mangler. Kanskje ikke på førsteplata, som var en overraskelse av de sjeldne da den kom. Men på andreskiva blir det litt for mye Zooey, tro det om du vil. Hun har jo en flott stemme, men til tider blir det litt monotont og Volume Two blir oftere og oftere en passiv lytteopplevelse. Den skiva du setter på når du har gjester som ikke akkurat trives rundt krevende musikk.
Når det er sagt, og når man dissekerer denne skiva fra ende til annen, så må man irriterende nok medgi at det faktisk er en gjennomarbeidet og flott utgivelse. Selv om Wareham og Phillips gjør det bedre.
Låter som Don’t Look Back, Ridin’ In My Car, Gonna Get Along With You Now og Thieves er jo strålende. Legger man seg et sted midt mellom bakmann M Ward, Luna og Camera Obscura, så er det jo vanskelig og mislykkes. Det gjør de heller ikke. På tross av tidligere nevnte betenkeligheter om monotoni, passiv lytting og alt det der, så er dette et helstøpt album. Monotonien blir etter noen gjennomlyttinger en kjær venn i stressende tider, den passive lytteopplevelsen er der, men den er der ofte, fordi den er beroligende og angstdempende.
Jeg skulle gjerne hørt mer av M Ward, men da får jeg heller sette på soloskivene hans. Selvsagt etter jeg at har pløyd gjennom Luna-katalogen og parplatene til Wareham og Phillips.
She & Him på MySpace
