Dinosaur jr. ble dannet i 1984 (med navnet Dinosaur, de la til ”jr.” i 1987 på grunn av navnelikhet med et annet band), og albumdebuterte med det selvtitulerte albumet Dinosaur året etter. Klassikerne You’re Living All Over Me (1987) og Bug (1988) dannet fundamentet i den amerikanske musikk-undergrunnen i denne perioden sammen med utvalgte utgivelser fra R.E.M., Hüsker Dü, The Replacements og Sonic Youth. Denne musikken utgjorde grunnlaget for alternativbølgen på 1990-tallet.

Dinosaur jr. startet som en trio med J Masics på vokal og gitar, Lou Barlow og Emmet Patrick Murphy på trommer. Fra 1990 besto bandet i praksis av J Mascis. Den utadvendte Barlow var en dårlig match med gåtefulle og fåmælte Mascis, og han ble presset ut av bandet i 1989. Fra da av konsentrerte Barlow seg om Sebadoh.

Fram til 1997 kom ytterligere fire Dinosaur jr.-album. Åtte år senere var originalbesetningen tilbake til stor begeistring for historiebevisste musikknerder. «Da Sonic Youth-gitarist Lee Ronaldo løp ut fra backstageområdet og sang duett med J Mascis på støymelankolske ‘Little Fury Things’ må det ha vært av Øyehistoriens (sic) aller største musikkøyeblikk,» meldte Dagbladet skråsikkert om bandets konsert på Øyafestivalen i comebackåret. Jeg ble et heller ubeveget vitne til dette opptrinnet, på lang avstand til den ubehagelige støyveggen fra scenen. Det hjalp lite at bandet fikk hjelp til å støye mer av en kult-kollega. Dette var så slitsomt at jeg mistet interessen for hele Dinosaur jr.

Comeback-plata Beyond fra 2007 ga meg trua tilbake. Låta We’re Not Alone er trolig noe av det beste bandet har gitt ut, og det 22 år etter debuten. Farm (2009) og I Bet On Sky (2012) understrekte at comebacket ikke var et blaff, faktisk var de kreativt sett på høyde med sine egne toppår, 20 år tidligere.
Give A Glimpse Of What Yer Not holder det samme oppsiktsvekkende nivået. For dem som kjenner Dinosaur jr., er det likevel ikke så mye nytt å spore her. Mascis’ karakteristiske og dominerende gitarvegg preger størsteparten plata, men i motsetning til liveopplevelsen for tolv år siden, er enkelt å høre sjatteringene i støyveggen fra studioinnspillingen. Det har alltid vært noe lengselsfullt over Mascis’ uttrykk. Stemmen høres både oppgitt og trist ut, og gitarspillet er finjustert etter sangens sinnsstemning. Mascis’ kan 50 nyanser hvining.

Plata starter imidlertid i solid rockemodus. Goin Down drar tempoet opp. «Are you with me?» spørges det i refrenget. De som har hjerte og puls er nødt til å svare ja. Tiny fortsetter i samme duren, mens høydepunktet Be A Part er mer mollstemt. Låta har fine vers og et tilløp til refreng som gir antydning til gåsehud, før sangen når et nytt og overraskende nivå med ei nydelig bru etter ca 2 minutter og 40 sekunder. Det er så vakkert at de andre låtene blir litt anonyme i forhold. Men det er nok av fine melodier på resten av plata. Både Good To Know og Mirror, kan med tida få en plass i Dinosaur jr. sin låtkanon.

Lou Barlow bidrar med to litt mindre fuzzgitardominante sanger, Love Is… og Left/Right. De har en fin nittitallsindie-vibb, og bidrar dessuten til å bryte opp lydveggen til Mascis.

«Rockedinosaur» blir de ofte kalt for, disse eldre mennene som stammer fra rockens urtid, og som burde vært utdødd. Jeg har lenge irritert meg over denne billige vitsen framført av folk uten sans for spissfindigheter (HAHA! Keith Richards er gammel! Snart er han på gamlehjem!). Så lenge artisten har noe på hjertet og evner å formidle det også, så har han/hun fortjent plassen på scenen og i høyttaleren, uansett alder. Det er likevel sjelden at platene 30 år ut i karrieren matcher debuten. Dinosaur jr. er kanskje rockedinosaurer, men de stammer i så fall fra en godt gjemt Jurassic Park.