Noe av det beste med Orango er ærligheten og pågangsmotet som trioen besitter. Det er ikke noe fiksfakserier med bandet, bare pur spilleglede og kreativt overskudd. En tydelig trang til å skape, til å være i bevegelse. Etter en litt småhumpete karrierevei siden starten i 1999, har Orango de siste fem-seks årene vært skikkelig på hugget. Bandet har gitt ut flere album og turnert inn- og utland. God på plate, forrykende fra scene.

The Mules of Nana følger opp 2014-albumet Battles, en utgivelse som kom i en lekker vinylboks og inneholdt enkelte sterke spor. Plata ble utgitt på Division Records, og sikret Orango kontrakt med Hamburg-labelen Stickman Records. Det åpnet opp for et større nedslagsfelt i utlandet, og med The Mule of Nana ligger det an til at bandet kan erobre flere spillesteder både her hjemme og i det øvrige Europa. For den er hakket bedre enn Orangos tidligere utgivelser.

Orango har referansene i orden med en fot godt plantet i den klassiske 70-tallsrocken, mens den andre stepper innom blant annet folk- og sørstatsrock. Ikke noe banebrytende, tvert imot nokså tradisjonelt, men Orango gjør det på en egen og kvalitetsbevisst måte. De spiller på de rette strengene og evner å begeistre og overraske.

Drivkraften i bandet er i stor grad gitarist og vokalist Helge Bredeli Kancks prestasjoner. Kanck er ikke bare en riffkonge. Han er en helstøpt gitarist som, ved siden av å pøse ut bluesy gitarriff, spiller fete soloer og kule licks. En stor del av Orangos sterkeste side ligger i nettopp Kancks gitarspill. Det er det første du som lytter gjøres oppmerksom på og som bidrar til å lede deg inn i musikken. Sånn har det alltid vært med bandet og sånn bør det forbli. Som vokalist blir Kanck stadig bedre, men han kan med fordel ha mer variasjon i måten å synge på. Samtidig er ikke vokalen lenger et svakt punkt, slik man ofte fikk inntrykk av før. Kanck har blitt stødigere og fortsetter utviklingen vil helheten til bandet bli enda bedre.



Men det er gitarspillet som primært preger Orangos uttrykk. Det er det du som lytter sitter spent og venter på. Hør bare på åpningen Heartland, hvordan riffet forløser noe etter Trond Slåkes trommeintro. Hvordan tempoet roes midtveis og Kanck skaper stemningsfulle toner med gitaren. Det samme er tilfellet i The Honeymoon Song, Train Keeps Rolling On og Haze Chains Of Mountain. Deilige riff i både starten og midten, småhissige pålegg og drivende soloer.

Når det er sagt, så er Slåkes trommespill uhyre viktig for at Orango er en slik stram treenighet, og for at fetter Kanck kan slippe seg løs slik han i store perioder gjør. Slåke er en brilliant trommeslager som legger tyngden, breaks og tekniske finesser på alle de riktige stedene. Han slår hardt, men kan også være følsom når det er behov for det. I kjølvannet av Battles sluttet dessverre bassist Karl-Joackim Wisløff i bandet. Det var garantert et tap å miste en slik ressurs, men den ti år yngre Hallvard Gaardløs gjør en utmerket jobb med å holde Orango-toget gående sammen med Slåke og Kanck. I tillegg viser trioen frem gode harmonier, noe som gir en ekstra dimensjon til enkelte låter.

Orango er aller best i de mer rocka låtene, men viser på for eksempel Heirs, Tides Are Breaking og avslutningen Ghost Riders at de også behersker balladeformatet. Ikke nødvendigvis melodiøst, men i struktur. Det er behagelig og interessante oppbygninger, men mangler en del når det kommer til melodilinjer. Her ligger også noe som Orango til en viss grad mangler. Låtene som sitter igjen, som fester seg, som ikke bare er gode i øyeblikket, men varer utover lytteropplevelsen. Det hjelper å bruke tid på Orango, men som lytter savner man litt større bredde i melodiene.

The Mules of Nana bekrefter likevel at Orango er blant landets mest spennende rockeband. Fortsatt nokså undergrunn, men trioens arbeidsvilje og innstilling gir og vil gi stadig bedre resultater. Det er rett og slett ekte vare.

Orango på facebook