For det er liten tvil om at det er kvalitet i mange av Orangos låter. Bandet har beina godt plantet i den klassiske rocken fra 70-tallet. Den største styrken er de mange drivende gode gitarriffene i tett og godt samspill med den kompakte rytmeseksjonen. Videre gode korarrangementer og et hammondorgel som i enkelte låter svinger som faen. Så får man leve med en helt ålreit hovedvokal og produksjon. Bandet klarer uansett å holde tritt med sine referanser og inspirasjonskilder.
Men periodevis, må man legge til. Det er fordi Orango ennå er litt uvjevne i prestasjonene. Der de treffer, der Orango overfører sin direkte energi til lytteren, er det med en så sterk strøm av rock´n roll at det er umulig ikke å kjenne kraften. Da røskes og rives man i alle retninger, spesielt i låter som Kick Him Out, Jade Stones og Shiny Fools. Her er det trøkk og desperasjon i fremførelsene.
Interessen for hva trioen leverer er også til stede i låter som Sundown, Easy Street og den episke finalen Electric Clouds Across The Horizon (Part 2), en, så vidt meg bekjent, forlengelse av introen på fjorårets utgivelse. Omslaget til albumene er forøvrig også i relasjon til hverandre med like motiver, men fra forskjellige årstider.
Men så er det også låter hvor Orango blir anonyme. Låter man bare noterer, men ikke berøres av i like sterk grad. Likevel: Håper Orango opprettholder motivasjonen til å lage flere låter, utgi flere album og spille flere konserter. Med en slik innstilling vinner man til slutt.
Mer om Orango her.
