Du kjenner nok den norsk-bulgarske artisten best igjen som mannen som danser i undertøyet, mens han kaster lamper og blomsterpotter rundt seg i saktefilm. Eller som en del av trekløveret bestående av Jonas Alaska, Billie Van og Mikhael Paskalev. Nå er sistnevnte endelig ute med nytt album. For det er nesten fire år siden vi hørte noe nytt fra Paskalev. Etter at han gjorde stor suksess med debutalbumet, What`s Life Without Losers, trakk han seg tilbake og eksperimenterte med analoge synther og trommemaskiner. "Jeg investerte i teknisk utstyr som jeg visste nada om, og opplevde at det var en helt ny verden, å begynne å skrive en låt med bassen i fokus først. Eller at «beatet» kunne sette igang låta” sier Paskalev.

Og han har tatt seg god tid, eksperimenter og lekt seg, og konstruert et lydbilde vi ikke tidligere har hørt fra Paskalev. Kassegitaren er lagt på hylla, og han har tørket støv av synthene fra 80-tallet.

Albumets første låt, Jet Plane holder løftet som albumtittelen lover. Det er tungt, melodiøst og fengende. Men det er også noe vi har hørt før, altfor mange ganger. Spesielt de siste årene. Første låt er absolutt god, men den vekker også en mistanke om at Paskalev har slengt seg på en trendbølge, et par år for sent. Det er velprodusert og fengende, men dessverre ikke særlig originalt. Det minner i større grad om det nordiske pop-soundet som har florert de siste årene, krydret med en god dose 80-tallet.



Men så kommer albumets andre låt, Shotgun, og her har 80-tallskrydderet fått tid til å marinere. Shotgun maler et bilde av en ung Michael J. Fox på skateboard, med hvitvaskede olabukser trukket godt opp under armene. For den høres ut som introen i en 80-talls high school-film. Og det er herlig fengende! Anmelder trekker på smilebåndet og vrikker på dansefoten. Det instrumentale er mer balansert og det hele får en bedre dynamikk. Noe som slipper Paskalevs stemme til. For han har en god stemme, men den forsvinner dessverre i et hav av lyse synthmelodier, grumsete basslinjer og minimalistiske el-trommer. Og på mange av albumets låter, mister vokalen sin velfortjente plass.

En av skivas beste egenskaper er variasjon. Den kan egentlig deles inn i tre. Det seige og elektroniske, det dansbare, og det helt nedstrippede og rolige. På Heavy, Baby og Burn skrur Paskalev ned intensiteten til den minimale, og stemmen hans får endelig den plassen den fortjener. I et toneleie Paskalevs stemme behersker aller best. Tittellåta, Heavy, senker pulsen til det hvilende, og med en myk og flørtende, tostemt vokallinje, gjør han definitivt ære på albumtittelen.

”Jeg vet at det kan høres pretensiøst ut, men et album burde lages fordi man jakter etter noe, og jeg følte at jeg hadde funnet mye av det jeg jaktet etter på debutplata, så jeg måtte finne den nye retninga for å jobbe målrettet» Avlutter Paskalev. Det er viktig å eksperimentere og leke seg, for å videreutvikle seg som artist. Det har Paskalev definitivt gjort på Heavy. Og det er modig! Det står større respekt av det, enn av å melke et sound for alt det er verdt. For selv om det er I Spy man forventer å høre som lytter, klarer Paskalev å overbevise om at han har mer å by på. Vi har ikke hørt det siste av Paskalev, og hva han byr på neste gang kan være så mangt.