Da Pom Poko slapp debutalbumet «Birthday» i 2019, ble det tatt godt imot. Foruten å vinne den nasjonale musikkpressens gunst, ble deres noe Richard Hell-aktige Post-Punk en overraskende suksess blant publikum. De opplevde sågar spilletid i den prestigefylte radiokanalen BBC Radio 6 Music. Nå er de tilbake med oppfølgeren.

«Cheater» er en mer polert affære enn forgjengeren. Ingen av låtene her er like frenetiske som åpningslåten på «Birthday,» den svimlende «Theme #1.» Likevel er «Cheater» kanskje enda mer musikalsk spennende. Det er i alle fall et album som alltid overrasker. Fra relativt vanlig Indie-pop som «Danger Baby,» til «Look,» med sin Post-Punk som minner mest om et mer eksperimentelt Parquet Courts, er bredden i låtmaterialet nokså stor. Mellom disse ytterpunktene finner man kanskje albumets beste sanger. Sin punkete intensitet til tross, byr spor som «My Candidacy» og tittelkuttet på gode og kreative Pop-melodier.

Også internt i låtene passer bandet på å overraske publikum med taktskifter og andre musikalske krumspring, som vitner om deres fortid ved NTNUs Jazz-linje. Til sammen skaper dette et interessant og overraskende lydbilde.

Tekstmessig har Pom Poko likevel rom for forbedring. Ofte, som i den musikalsk sterke singelen «Like A Lady,» virker teksten mest å være til for at vokalist Ragnhild Jamtveit skal ha noe å synge. Det er vanskelig å si hvilken, om noen, effekt tittelens sammenligning er ment å ha på lytteren, eller hvorfor det er noe en bør investere sine følelser i.

På «My Candidacy,» som er albumets desiderte høydepunkt, er problemet med teksten et annet. Der er det åpenbart at de har noe de vil si. Problemet ligger i en selvbevisst tilbakeholdenhet og sjenanse. Det er derimot et langt mer forståelig problem. Selv om gode artister som regel er personlig investert i musikken, er jeg samtidig ikke i tvil om at artister som Hefner og Belle and Sebastian har langt mer selvtillit enn musikken deres gir uttrykk for; om ikke for annet, så nettopp fordi de tør å stå så følelsesmessig nakne og lite selvbevisste foran publikum. Hva er så mest autentisk?

Uavhengig av hva man måtte mene om det spørsmålet, blir tekstene på «Cheater» aldri direkte dårlige. Like fullt har de en del å gå på hvis de skal skille seg ut fra mengden. Musikalsk er dette imidlertid et fabelaktig album med et spennende lydbilde, og det er lett å la seg begeistre.


(Pom Poko - My Candidacy)