Fire år etter at første opus av Steamdome-trilogien blåste oss av banen er Ola Kvernberg nå tilbake med del to - nemlig «Hypogean». Og takk for det.

I denne rastløse og rotløse tiden hvor alt skal være kjapt og effektivt, hvor låtene helst skal være under tre minutter for å i det hele tatt ha sjansen til å bli lyttet til, er det befriende å kunne sette hele det umenneskelig maskineriet på pause en stakket stund, slå av Spotify, sette på vinylen, puste dypt inn og lene seg tilbake, lukke øynene og la reisen begynne.

Sommeren 2020 tok Ola Kvernberg med seg et knippe av Norges flotteste musikere til Athletic Sound i Halden, et av Norges mest eminente studioer, som bygget for live-innspillinger hvor hele ensemblet kan komme sammen i en euforisk syntoni. Med trioen Erik Nylander, Olaf Olsen og Martin Windstad på trommer og perkusjon settes fundamentet med et sugerende rytmisk driv ute av denne verdenen. Med landets kanskje mest spennende bassist Nikolai Hængsle, fylles de dypere frekvensene slik at man får en puls og en ryggrad så solid at den skulle stå støtt om selve Dovre skulle falle. Og når du så gir Øyvind Blomstrøm på gitarer og Daniel Buner Formo på tangenter spillerom til å male med brede, soniske pensler, da får du en ekstatisk nytelse som tar deg bort fra tid og sted og som fyller deg med et estetisk velvære så nærme lykke som kommes kan.



«Hypegean» er som en dynamisk, moderne pop-symfoni der temaer som i første sporet «Arpy» presenteres og introduseres på en lavmælt og minimalistisk måte for deretter å bygges opp gradvis og omstendig til det til slutt kan virke som om det hele skal kunne eksplodere i et intergalaktisk sammenstøt av planeter, kometer og asteroider. Det er dette som kanskje er noe av sterkeste ved denne utgivelsen - lytteren får tid og plass til å vandre og drømme og glemme alt annet. Nesten som i en film. Musikken varer og varer til den har hypnotisert deg og fører deg hen, som med de lengre verkene «Get Down» og «Devil Worm» som begge varer godt over 10 minutter. Cinematisk og imaginært som Hans Zimmer, psykedelisk og fargerikt som Pink Floyd, kreativt og utforskende som Jaga Jazzist og virtuost og lekent som Andrew Bird. Da kan jo ikke dette bli noe annet enn herlighet. En sann gave til ekte musikkelskere.

Jo, heldigvis finnes det fortsatt folk som Kvernberg der ute, som er genuint opptatt av å utforske musikken og lar den leve organisk i et åpent spillerom blant dypt dedikerte medmusikanter. Heldigvis finnes det folk som Kvernberg der ute, som kan vise oss vei, som tør å våge, som tør å bryte konvensjonene, som tør å gjøre musikken til en ærlig kunstform, som noe genuint ekte og følt, som kan gi oss et tilfluktsted til inspirasjon og til rekreasjon hvor sjel og sinn kan få kaste loss og seile fritt avsted hvor man enn behager. Grensene og reglene er brutt og forkastet og friheten er gjenvunnet.

Åh, som jeg gleder meg til igjen en sen aften i Tigerstaden å kunne ta sykkelen ned til Røverstaden, vise billetten i døra, bestille meg en halvliter i baren og jobbe meg spent som en unge bort til scenen og dernest endelig igjen kunne få oppleve denne fantastiske gjengen live!

Hør på Spotify