På albumets coveromslag vitner vi et symboltungt motiv. Kendrick holder et barn, muligens hans egen datter, med ryggen vendt mot observatøren, ikledd en tornekrans rundt hodet og en revolver i bukselinningen. Dette er seriøs musikk. Fest setebeltet. Her er det mye å ta inn over seg. Dette er ikke bare vilkårlige låter satt sammen i en tilfeldig lydkollasj. Dette er en forsiktig kuratert samling av låter – et album med en gjennomgående rød tråd som krever at man lytter med et oppmerksomt øre fra start til slutt. Dette er seriøs kunst – musikk full av fortellinger og skildringer av alvorlig og tidsaktuell tematikk. Rasisme, politikk, woke-kultur, cancel-kultur, farskap, homofobi, oppvekst, tro, vennskap og berømmelse. Nevnte jeg at dette er _seriøs_ kunst?

Frelseren


Kendrick Lamar er en musiker, rapper, skribent og artist – og ikke minst en dyktig observatør. Han stiller seg litt utenfor de andre prominente figurene i det amerikanske hiphop-landskapet. Han står alene i sitt kikketårn og skuer ned på det støyete mediesirkuset enkelte andre amerikanske artister støtter sin markedsføringsstrategi på. Han er heller ikke på sosiale medier, og har holdt en relativt lav profil de siste årene – noe som gjør hans gjenoppstandelse enda mer storslagen. Tekstene hans skildrer både menneskets indre følelsesverden så vel som ideologisk tro og politisk konflikt; kjærlighet, sorg, tap, samfunn, og politikk er sentrale emner som Kendrick lykkes i å formidle. I Mr. Morale and The Big Steppers retter han teleskopet inn mot seg selv – og setter sine indre tanker, fordommer og moral på prøve.

Dette albumet er fullt av kristne allusjoner og metaforbruk. Dikotomien mellom pistolen og tornekransen er bilder på et gjengående tema i albumet: synder og frelser, selvmotsigende tanker – albumet er til og med delt inn i to skiver med ni låter på hver skive. Jeg mistenker at dette er et grep gjort for å understreke at albumets form er en refleksjon av hans indre konflikter.

Terapi


I åpningssporet United in Grief forteller Kendrick at det har skjedd noe i hans liv – og at han nå har begynt å gå i terapi. Det virker som terapeuten er blitt en mental samtalepartner for Kendrick, der vi av og til hører en stemme som tiltaler Kendrick som Mr. Duckworth, som er hans egentlige etternavn. Enkelte fans har tegnet teorier som sier at hele albumet er en lang terapitime hvor Kendrick utbretter sine indre betraktninger og tanker rundt seg selv og livet rundt - at alt bare er en lang introspektiv selvransakende monolog som belyser hans indre tanker, konflikter og perspektiver.

Rich – Interlude er et spor hvor den kontroversielle floridarapperen Kodak Black skildrer de mange utfordringene han møtte på sin reise til suksess i rapindustrien. Hans deltakelse på albumet har skapt overskrifter og medieomtaler som retter kritikk mot Kendricks ustemte moralske kompass. Jeg mistenker at dette er et selvironisk nikk til boikott-tematikken som blir tatt opp i enkelte låter. Dette er et bevisst valg gjort av Kendrick – han utfordrer fanskaren sin og vet at enkelte vil tvile på hvorvidt det er forsvarlig å lytte til noen med en slik kontroversiell forhistorie.

Kendrick dypper tærne sine i psykodynamikkens basseng. Hvordan mennekser konseptualiserer jeg-et defineres av hendelser, erfaringer og traumer man opplever i livets tidlige faser. På Father Time forteller han om egen farskapsproblematikk, og hvordan samfunnets konstruksjon av maskulinitet har påvirket måten han ser verden på. På låta Saviour skildrer Kendrick hvilken ballast det er å bære det ansvaret som medfølger å være en stjerne og et idol. Dette viser seg å være et tema som strekker seg gjennom hele albumet, hvor han ofte adresserer egen tilkortkommenhet, og motsetter seg ideen om at han er folkets salvende frelser. I Auntie Diaries forteller han om den selvmotstridende moralen ved å tildele seg det privilegiet å kun bruke enkelte utvalgte diskriminerende hatord.

Gjennom hele albumet hører vi også små klipp av steppelyder. Dette er muligens et bilde på hvordan Kendrick utbretter om sine traumer og opplevelser i det formål å tjene penger – ikke bare for seg selv, men for hele musikkindustrien. Han tviler på egen autentisitet, og han maler et bilde av en dansende marionettdukke som en metafor for dette.


Mr. Morale & The Big Steppers er Kendricks sjette prosjekt – og hans siste bak det amerikanske plateselskapet Top Dog Entertainment. Her er hans nyeste musikkvideo til sporet N95.

Foie gras


Men enkelte av låtene i Mr. Morale & The Big Steppers lider av en sykdom som så ofte rammer misjonærer som lover sannhet, svar og frelse; en undervurdering av subtiliteten som kunstnerisk og retorisk virkemiddel. Til tider kan man føle at man får stappet inn sannheten med teskje - man føler seg som en stakkars and på en foie gras-gård – den overtydelige tematikken blir som skuflet ned i halsen med stempel og trakt.

We Cry Together er et eksempel på et spor som lider av dette. Låta er en skildring av en toxic krangel mellom to personer i et parforhold. Den er sterk, virkningsfull og troverdig; rappingen er av vekslende form fram og tilbake mellom Kendrick og motspiller Taylor Paige. Fullstendig uanmeldt, midt i krangelen, beveger Paige seg inn på hvordan det er å være undertrykt kvinne i et historisk mannsdominert samfunn. I affekt skyter Kendrick tilbake og motsetter seg hennes ytringer ved å spytte ut smålige og bitre hatord. Låten har en tematikk som peker på relasjonen mellom kvinner og menn i et samfunn dominert av menn – ikke bare en skildring av virkårlig parproblematikk mellom to personer. Dette er absolutt et viktig og engasjerende tema, men jeg kan likevel skjønne at denne plutselige forflytningen fra parkrangel til samfunnsaktuell kjønnsproblematikk kan oppfattes som noe uelegant, litt påtatt og tvunget – og det er fort gjort at lytteren sperrer ute det tematiske innholdet framfor å ta det innover seg. Det hele ender i et forsøk på forløsende, toxic, make up sex – men denne delen får vi ikke høre.

Det er her man kan begynne å tvile på Kendricks narrativ i dette albumet. Et album med hvis tematikk som skal være hentet fram fra hans innerste hjerterom, men uten å belyse nye fasetter eller sider ved den aktuelle tematikken. En slags tematisk helgardering: som om budskapet er hentet fra en bok med tittel populær tematikk som vil stemme overens med alle lytteres meninger og tilfredsstille alle lyttere som hører på i 2022. Men det er vel dette som er popmusikkens kjerneverdi – man skal lage musikk som andre kan kjenne seg igjen i og kan resonnere med. For å oppleve en god musikkopplevelse skal man jo egentlig fjerne den aktive kritiske lyttingen – man bør innstille seg i en tilstand av passivitet – man skal hengi seg til musikkens toner og lyrikkens gripende kraft. Men jeg greier ikke å gi slipp på Kendricks geleidende hånd som veileder meg og peker så tydelig hvilken vei tankene mine skal gå.

Transparent og ærlig


Likevel er ikke slike enkeltstående hendelser nok til å dømme albumet nord og ned. Det er mulig å hente masse glede fra både tekstene og det musikalske innholdet i låtene. Det er herlig å vitne en slik gjennomsiktig og sårbar ærlighet i en undersjanger som har vært preget av skikkelser
som har uttrykket misnøye og hatord mot enkelte undertrykte grupper.

Jeg beklager det ironiserende formspråket jeg benyttet i omtalens innledning, det er muligens litt smakløst, men siden albumets omslag bærer preg av så overtydelig metaforbruk – at lytteren blir direkte fortalt at «dette er viktig», heller enn at lytteren får mulighet til å gjøre denne vurderingen på egen hånd – er det fristende å innta en kontrasterende rolle som frastøter seg innholdet. Dette er kanskje bare egne autoritetsproblemer som jeg selv bør jobbe med. Eller kanskje jeg bare er allergisk mot andres selvhevdelse.

Hm ... kanskje jeg bør gå i terapi.

Mr. Morale & The Big Steppers er en brutalt ærlig og transparent skildring av Kendricks indre følelsesliv.

Spotify