Dette var det vi sa i 2018
Roen har nå senket seg. I etterkant står flere fortsatt på sitt, men kanskje med en større verdsettelse over hvor mye «Tranquility Base» ser ut til å vokse på deg med tiden. Da The Car ble annonsert med førstesingelen There’d Better Be A Mirrorball, var det ingen overraskelse at bandet gjengir den stilistiske endringen inn i dette prosjektet også.
Sist gang befant vi oss på et hotell på månen. Denne gangen er det «musikk som passer å bli spilt i en bil», som Turner sa i et intervju. Mange vil sikkert visualisere musikk tilpasset lange strekninger, med allsang og høyt energinivå. Lydbildet på The Car stemmer kanskje ikke helt med denne beskrivelsen, og er isteden mer stemningsfull, med et levende orkester til å sette en tone som passer på en teaterscene.
Da vi anmeldte forgjengeren, kommenterte vi på at det hørtes ut som et soloprosjekt av vokalist Alex Turner. Dette er også litt følelsen denne gang, med en vokal som settes i sentrum, og tar i bruk strykere som gir inntrykket at vi hører på et
Med sin karakteristeriske, forførende røst blir han satt i albumets sentrum. Siden instrumentalene ikke er like fremtredende og umiddelbare som tidligere, ligger musikken mer i bakgrunnen som et fundament for Turners tekster å kunne godgjøre seg i. Dette gjør at oppmerksomheten trekkes noe mer mot Turners opptreden, som kunne vært en god ting om det ikke var for at musikken gjør lite ut av seg
Blant albumets ti låter, er det ikke alltid Arctic Monkeys serverer like mettende retter, selv om bordet er tilsynelatende dekket for en tiretters gallamiddag. I form og stil høres albumet stort og vakkert ut – og vil bli god bakgrunnsmusikk for sene og lunefulle kvelder.
Selv om ikke alle låtene klarer å stå helt på egne ben, er de en del av en større opplevelse som gir gode grunner til å komme tilbake for å oppdage flere detaljer. Etter flere gjennomlyttinger vil den kun bli bedre. En av disse var Big Ideas med sine nydelige tekstlinjer og avsluttende del.
The Car vil godgjøre seg best, spilt med gode høyttalere – med en forbedret produksjon fra forgjengeren. Dette kommer frem spesielt på låter som I Ain’t Quite Where I Think I Am med en altoppslukende miks av dramatisk vokal og rytmepartier, mens Jet Skis On the Moat sitt småerotiske gitarriff forsterker albumets allerede bakoverlente atmosfære.
The Car kan dukke innom alt fra det dramatiske som på Sculptures Of Anything Goes til varmere øyeblikk som med tittelsporets svevende melodi og Body Paint sine myke akkorder. Som nevnt er de små detaljene med på å berike det elegante lydbildet, men så er det vanskelig å ikke føle at sangene ikke bruker tiden sin godt nok.
Albumet er allerede 37 minutter langt og har små, søte øyeblikk. For det meste – fungerer det godt. Selv om The Car høres bra ut, er det ikke så altfor mye minnerikt med den, og holder albumet tilbake fra å bli utnyttet til fulleste potensiale. Det er så mange fantastiske små sekvenser til stede at når spilletiden kun er på mellom 3-4 minutter, gjør bandet en ugjerning ved å ikke utvide spillerommet.
Mot slutten føles det derfor ut som albumet allerede går litt tom for gass, og det blir da grenser for hvor mye man kan sette pris på detaljene når sangene i seg selv glir for lett inn i hverandre uten tydelige nok skiller.
Noen har kommentert hvordan dette er deres «David Bowie-æra», i samme gate som Hunky Dory eller Diamond Dogs. Forskjellen er bare at selv om Turners tekster bruker den samme absurde låtskrivingsteknikken som Bowie, deler ikke The Car den samme låtkonstrueringen. Man trenger ikke en tradisjonell oppbygning for at det skal fungere, men The Car kan ofte høres mer ut som en småspontan jam-session av et jazzband.
Allikevel er The Car så absolutt verdt å bruke tiden sin på – du må bare beregne å gi den et par runder før det klikker - men selv da er det en fordel å sette på albumet i sin helhet når ikke enkeltøyeblikkene griper ørene like mye.
Albumet ble sluppet i dag, og som med «Tranquility Base» vil kun tiden vise hva dette albumet kan utvikle seg til å bli. For nå, kan vi si oss fornøyde.
