Visste du at vi trengte et album som blandet jazz, rock, prog, pop, vokalharmonier og rap? Ikke jeg heller. Heldigvis skjønte JUNO at verden trengte det.

Jeg har fulgt Thea Ellingsen Grant (vokal), Malin Dahl Ødegård (vokal), Mona Krogstad (saksofon), Georgia Wartel Collins (kontrabass) og Ingvald Vassbø (trommer) i noen år nå, og det er gledelig å se oppfinnsomheten og utviklingen deres. Jeg har også sett dem på konsert flere ganger, på alt fra jazzfestivaler til rockefestivaler. De har spilt på haugevis av konsertscener de siste årene, og det at de har spilt på så ulike typer festivaler sier litt om hvor eklektiske og varierte de er i utrykket sitt.

Dette er andre album, og jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at jeg har funnet min første kandidat til årets ti beste album-liste, som jeg lager på slutten av året. Jeg var solgt allerede fra Bliss, som bygges opp av fingrene til Collins som danser over strengene på kontrabassen. Oppå legger Dahl Ødegård og Ellingsen Grant seg med engleaktige stemmer, og eneste minuset er at låten slutter så altfor fort.

Vi hopper deretter over til Silver som bygges opp med Krogstads lekne saksofonspill og vokalharmonier ala Efterklang. Plutselig er vi over i King Crimson og Gentle Giant-land med knallharde stabs og ropesynging. Dette er bare så inne i hampen steintøft og det hele løftes ved hjelp en improvisatorisk lek mellom bass, saksofon, trommer og vokal.

Volcano Call starter som en litt ukonvensjonell poplåt, fengende og lett, til Wartel Collins angriper kontrabassen med bue og sangerne legger seg med sår stemme på toppen.



News from Babel hopper lettere stakkato bortover, bygget opp av et nesten humoristisk saksofonspill, og nok en gang kommer de sykt fine stemmene til Dahl Ødegård og Wartel Collins på toppen.

Catering Queen er en ren raplåt levert av Dahl Ødegård, før et nydelig refreng med Ellingsen Grant kommer inn. Men der du på en hiphop-låt ville hørt samples og en programmert rytme, akkompagneres de her av ekte musikere. Det er en merkelig blanding, men du verden som det fungerer. Og den rolige broen med nydelig sakral klangfylt stemme framkaller gåsehud.

Låtmateriale er særdeles variert i uttrykk, til tross for at de holder seg på instrumentene sine. Alt er selvsagt rotfestet i jazz, men vi er innom alle mulige sjangre og stemninger. Låtene varierer også svært i lengde, fra ni minutter til førti sekunder. Og det er ikke kjedelig et sekund.

Smoke Into Dust er noe Björk ville vært stolt av å levere. En nydelig ballade, med ukonvensjonell backing, og den er antagelig platens mest tilgjengelige stykke.

Tekstene er også verdt å få med seg, med et særlig høydepunkt på Run, Hun, som høres ut som barnet til Beastie Boys, Kate Bush og Mastodon.

Det hele avrundes med den ni minutter lange Broken Beacon som er en helt unik blanding av alt vi har vært innom på platen. Det er nesten noe musikalaktig over den der den pløyer seg gjennom store høyder og lave forsiktige partier, krydret med en opplest monolog og primalskrik som nesten er i Yoko Ono-land, bare med en ordentlig stemme, så klart.

Dette gleder jeg meg til å se og høre live i år, folkens!