Så hvordan går det denne gangen? De har blitt eldre, utvida både platehylla og referansebunken, fått flere musikalske bein å stå på (les:Team Me!), slutta skolen og det ene med det andre. Alt skulle være duket for det endelige gjennombruddet med et beist av en skive. Dessverre er ikke Two noe særlig bedre enn debuten, ei heller mer spennende, sjøl om lydbildet denne gangen bærer preg av flere innfallsvinkler og flere musikalske forbilder. Her er det elementer som trekker mot post-rock som Mogwai, men også ”typisk norsk” hardcore som Snöras, Kaospilot og Dominic. Det høres ut som en briljant cocktail, men resultatet av blandingen blir ikke spesielt sprudlende. Tross flere ingredienser er resultatet like matt og uinteressant som debuten.
Jeg sliter egentlig allerede på vei ut av startgropa. Den skarpe gitaren uten nevneverdig vreng låter noe innmari ”norsk indie-core på midten av 2000-tallet” og gjør at vi faller dårlig ut med en eneste gang. Når Aristillus i tillegg kjører den gitarlyden gjennom hele plata er forholdet mellom meg og dem allerede i ferd med å bære galt av sted.
Two er en kort skive, og Aristillus har stort klart å holde seg unna lange outro’s og intro’s, noe som på mange måter er befriende i denne sjangeren. Noe har de likevel klart å presse inn, slik som feleavslutningen på New York og de siste 40 sekundene på hele plata. Det nest siste sporet, The Sky Was Never Meant to Fall kunne de like gjerne kutta ut. Det tilfører intet annet enn kjedsommelighet. Det mest spennende på plata er sistesporet med den ekstravagante tittelen (hold dere fast!): Despite All The Things We've Been Passing By, They Cannot Be Compared To My Everlasting Lie. Den er uten tvil platas beste låt, og kunne med litt mer hjelp av resten av låtmaterialet trukket Two atskillig opp på min skala.
Jeg synes dette blir for kjedelig. Andre band, som nevnte Kaospilot, gjør dette mye bedre og mye mer spennende, og da blir bakken for bratt til at Aristillus klarer å klatre den på imponerende vis. Det er synd, for Oslo og Norge kunne trengt unge og friske folk som spiller god og nyskapende post-hardcore. Jeg er redd Aristillus aldri blir å regne med i så måte.
Aristillus på Facebook.
