Forrige gang Haraball slapp album, den finfine Sleep Tall, hadde de varmet opp publikum med flere sjutommere i forkant, på godt gammelt pønkevis. Før årets Half Tux har det ikke kommet noen smakebiter annet enn på konserter rundt omkring. Som vanlig gis det ut på Fysisk Format, og som vanlig er det Norges Raymond Pettibon, Esra Røise, som har snekret sammen coveret.

Som sagt er mye som før på denne skiva. Trond Mjøen får enda mer boltreplass på gitar, og Jon Eivind Eriksen har vokst kraftig som vokalist. Der han tidligere kunne være nokså endimensjonal viser han her at han kan variere både intensitet og stemmebruk. Det vokser bandet på, og gjør det hakket mer spennende å høre på.

Humoren er denne gangen ispedd mer dødsangst og tungsinn, uten at det tar vekk den lettbeinte stemningen som preger Half Tux. Sånn sett slekter Haraball en god del på Black Flag. Manchild, Drunk At Work og Perfect Like a Nazi er gode eksempler på det.

Haraball er tydeligere nå enn på tidligere utgivelser. Med det mener jeg at det kommer klarere fram hva de prøver på og hvor de har tenkt seg. Det er ikke dermed sagt at det er ensformig eller lite variasjon. Drug Tunnel Collapse som eksempel, er et rent instrumentalnummer, tungt og seigt. Mallcop Dungeon kan minne om Turboneger, både i tittel og som låt, mens de to kanskje beste låtene, The House That Builds Itself og Sack Of Onions er mer slik vi kjenner dem fra tidligere.

Haraball holder koken, og befester posisjonen sin som Norges eneste hardcoreband som trekker bransjefolk til konsertene sine. Det er ikke fordi de nødvendigvis er mye bedre enn alle de andre banda her til lands, men fordi de er så sabla lett å like.