Oslo er en liten by sier finansmennene, Oslo er en stor by sier The Little Hands of Asphalt, Oslo er liten for å være så stor sier De Lillos. Uansett hvilken størrelse Oslo har, er Oslo i fult fremspring mot å bli store på pop-rock. Enkelte andre medier har vært raskt ute med å kåre dronninger og prinser av Oslo-rocken. Anne Lise Frøkedal er blitt kalt dronning av rock, mens Hiawata! er de ukronede prinsene, uttaler andre anmeldere. Forsiktig skal man være, riksregaliene skal ikke deles ut enda, la oss først ta for oss deres nye utgivelse ”These Boys and this Band is All I Know”.

Dette er den tredje utgivelsen Hiawata! gjør på tre år. I følge dem selv kommer utgivelsene så tett fordi alt går så bra i bandet, og de har brukt all tid de trenger til å lage den nye skiven. De planlegger også å gi ut Black on Blondes EP del 2 neste vår. Når det sies, så er Hiawata! sin musikk absolutt noe som bør og skal gis ut på denne tiden av året.

Albumet starter meget sterkt med Valley Boys, noe som gir lytteren store forventninger for hva som følger opp. Åpningssporet er en meget bra gitardrevet sang, med leken vokal og fantastiske koringer. Miksingen av denne låten har meget høy kvalitet. I hovedpartiene er gitar, bass, trommer og vokal blandet slik at det ikke er noe som stjeler all oppmerksomheten, men gjør at du lytter hvor harmonisk det hele er. I enkelte andre partier stikker vokalen frem og får deg til å smile. Albumet fortsetter med sangene That’s the Spirit og Suburbs. Disse to sangene bidrar til at Hiawata! fortsetter å bevege seg på øverste hylle innen pop-rock. Platen er produsert av Kenneth Ishak, som også bidrar med gode koringer på That’s the Spirit.

Hiawata! holder det enkelt, men vakkert. De fleste sangene klokker inn på rundt 2,5 minutter. Sånn som sangene er lagt opp, med godt gitardrev og fengende refrenger, gir det en effekt at du ønsker låten egentlig varte i 4, kanskje 6 minutter. Men når neste sang gir deg litt mer energi og et enda større smil, fortsetter du bare å lytte. Det er ingen sanger på dette albumet du velger å hoppe over, du hører dem alle på en gang. Når albumet ikke er lengre enn 28 minutter, føler du at alt forsvant litt fort. Virkningen av dette er at du setter på ”repeat” og lar albumet spille en gang til, og en gang til.

Hiawata! er flinke der andre feiler. På sanger som ”Labrador” og ”Chocolate for Breakfast” er koringene slik at det ikke kan pekes ut ên vokalist. Vokalen er et bidrag fra samtlige medlemmer som lyder i vakker harmoni. Du hører hvor gøy Hiawata! har det, og det gir lytteren lyst til å delta i gleden. Når det kommer til tittellåten ”These Boys And This Band Is All I Know” skrus tempoet litt ned, og Hiwata! viser at de behersker mer enn energisk pop. Miksingen kan tidvis virke litt grumsete, og du føler at bass, trommer, gitar og vokal flyter sammen. Igjen er måten Hiawata! har gjort det på slik at det er ingen deler av sangen som forsvinner, det er heller slik at det heller lyder i harmoni som gir deg en flyt du vil være en del av. Du som lytter blir påvirket til å høre litt bedre etter, for å trekke fram de lekne gitarriffene eller lære deg teksten. Hiwata! høres ut som de har det utrolig morsomt mens de spiller, så morsomt at du har lyst til å være med du også.

Det hele er en utrolig vakker halvtime. Jeg vil ikke dele ut verken krone eller septer, men det som kan deles ut er et løfte om at Hiawata! vil gjøre deg glad. Dette er en cd hvor du ikke velger favorittsang, fordi alle sangene er så bra. Når jeg skriver at slik musikk skal gis ut på våren så er det fordi du skal lytte til den mens du nyter solen og lager minner. På den måten har du hele sommeren å skape øyeblikk på. Når du kommer til høsten vil du fremdeles lytte til denne utgivelsen, mens du tenker tilbake på alle stundene du nøt livet mens Hiawata! sang til deg i bakgrunnen.

PS! Hiawata! har gjort en del B-sides tilgjengelig via sin MySpace. Det er cover-versjoner fra flere norske artister som Harrys Gym, The Little Hands of Asphalt, Ingeborg Selnes og My Little Pony.


9/10