Her er det fortsatt trist optimisme og melankolsk kjærlighet. Lyden av livet i Oslo. Av lange, halvtomme dager. Av skarpe observasjoner, små øyeblikk, og nådeløse nedturer. Og denne forbaska kjærligheten…
Det fabelaktige med Sjur Lyseid er at han lager fantastisk poesi på en så enkel og ujålete måte, om de små og store tingene som fyller hodene og livene våre i større eller mindre grad. Hører du etter, så finner du til din store overraskelse at han plutselig synger om deg. Og anser du deg selv som vel skodd i referanseveien, så kan du jo underholde deg med å lytte ekstra nøye etter de bitte små popkulturelle finurlighetene som ligger gjemt her og der på plata.
Musikalsk sett kan Monzano til å begynne med virke som litt unødvendig skranglete indierock lagt oppå Little Hands of Asphalt-låter. Men for hver runde på spilleren blir ørene mer og mer fornøyde. The Mannequin Wakes disker opp med lekepiano og andre eksotiske lyder. Know Your Velocity blir tristere og vakrere for hver gang. Waterways & Altitude slår et slag for økt eksport av norsk popmusikk, og Cold Waters har hitsingle-pretensjoner.
En litt mindre forutinntatt lytter enn meg selv vil kanskje mene at By This Time Last Year Everything Will Seem Younger er et litt sprikende album, hvor det finnes mange små finurligheter å oppdage, men også en del sanger som du kanskje ikke hører like mange ganger, som Sleeping on Sleepers. Innimellom dukker det imidlertid opp et respektabelt antall av regelrette perler, som balanserer ut og gjør dette til mer enn et jevnt album, synes jeg. Sjur Lyseid tar vel uansett rotta på alle andre låtskrivere i det ganske land, og albumet kan dermed ikke få noe særlig dårligere enn en 7/10. Hvis rett skal være rett.
