The Darkside spiller som soundtracket til en amerikansk tv-serie fra tidlig på 90-tallet. Hiawata reflekterer over livet siden de var bestevenner på ungdomsskolen til nå når de er over tredve, og i etablerte forhold med «ordentlige» jobber, samboere og barn. Røa er ikke Rigdemont, men ingen kan nekte Hiawata å late som, og tekstene er fulle av strandhus, vestkysten og isolerte forsteder. Men The Darkside fremstår også som en hyllest til kameratskap, det er ikke langt mellom hver «friend», «best friends», «bromance» og «I love you, man», og det fremføres med sjarmerende ektefølthet.

Musikken er umiddelbar og spillegleden og entusiasmen smitter over på mange av sangene. Både Back Again og Take Me høres ut som Weezer sunget på litt gebrokkent engelsk, morsomt å høre på fra første gjennomlytning. Singelen Anyone er glitrende power-pop, og platas beste spor. Teksten har heller ikke rytmen til et barnerim, noe som kan gjøre enkelte av de andre låtene enerverende etter gjentatte gjennomlytninger. For Hiawata treffer ikke hundre prosent på alle sangene. Speaker bruker dynamikken spoken word - allsangrefreng, slik som for eksempel Blur gjorde på Parklife, men mer banalt og ikke til samme effekt som på den. Love`em er heller ikke noe høydepunkt, teksten er haltende fremført i versene og refrenget like kjedelig som det er laget tusen ganger før. Men det er mest bra her, Queen har et energisk refreng og kul gitarsolo, og platas mest nedtonede sang, Back to the Future II, er en fin påminner om at man ikke alltid må lage sangen med det mest allsangvennlige refrenget.

The Darkside er et musikalsk morsomt og energisk album, med jordnær tematikk som går som en rød tråd gjennom hele plata. Den er også en velkommen avveksling til den svevende, reverbdynkede, bongotrommeinfiserte indiemusikken anno 2014. Et problem med utilslørt sjangermusikk er allikevel at man til tider kan ta seg selv i å lure på hvilken sang denne ligner på, heller enn å høre på musikken.