Det er cirka to år siden OnklP ble tatt inn i varmen, den gangen da Styggen På Ryggen eksploderte og hele Norge fikk innpass i det indre livet til en av våre kjære riksklovner. OnklP & De Fjerne Slektningene ble A-kjendiser over natta. Han var Pål nå, og han skulle inn i varmen. Dette er viktig å ha i bakhodet når man lytter til Slekta III, deres nyeste album.

I andrelåta, Ran, antyder OnklP & De Fjerne Slektningene noe av den samme forvirringen. "Du stengte døra på meg, nå står jeg og nekter deg. Det er vanskelig å få beskrevet hvor perfekt det er." Refrenget, "Det er et ran, det er bare svindel", er sunget med krummede lepper, men de legger ikke skjul på at denne berømmelsen skal nytes for alt den er verdt. OnklP blir invitert inn på middag, og forteller historier i bytte mot at han får fortsette å fråtse. Når historiene er såpass gode som Ran havner vi i en definitiv vinn/vinn-situasjon.

De første ti sekundene av B-Film kunne like gjerne vært en Jokke-låt, men når ska-gitaren og stemmen til OnklP kommer inn styrer de det til en homage istedenfor et plagiat. Jokke-inspirasjonen virker også tydelig i en av platas beste låter, Narkour, men når OnklP & De Fjerne Slektningene lager en slik låt må man lytte istedenfor å kikke etter Jokke-referanser. Når man frigjør låta blir den enda bedre. Metaforen er perfekt, teksten og vokalen er passende sårbar og musikken gir plassen som vokalen trenger. Det er også forfriskende med enda en liten "fuck you" til stueren-stemplet OnklP har fått. Det er ikke sånn at rusmidler forsvinner fra livet med en gang man blir med i Hver Gang Vi Møtes.

Albumet prøver å gjøre noe veldig vanskelig, det å være helt ærlig. Det er spesielt farlig siden OnklP & De Fjerne Slektningene ikke er indierockere i ullgensere med hjertesorg. Utenom i låta Berlin, da. En lengtende ballade som i likhet med Narkour er relativt lett å svelge. Problemet er låter som Munner å Mette, albumets musikalske høydepunkt, med tekstsstrofen "Jeg er lik som på skjermen, bare littegrann verre. Et kyss på kinnet og en selfie holder ikke, dessverre." Det er ikke så vanskelig å holde det ekte når du må pante flasker for å få råd til øl, men det står umåtelig mye respekt av det når du risikerer å fremmedgjøre de som betaler for turnébussen og konjakken din.

Det er massevis av potensielle hitsingler på Slekta III, med sine enkle, fengende gitar-riff og allsang-koring, men albumet er dypere enn som så. Nøkkelen ligger i tekstene. Strofer som "Ryggen min er rak, det er som styggen slipper tak, og jeg kan takke styggen for at styggen har betalt" gir oss lyttere en sjelden innsikt i tinga som blir sagt over lyden av klinkende ølflasker backstage, og det er noe vi skal være særdeles takknemlige for.